„Det var i den tid eg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater
før han har fått mærker av den….

Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder mig slå seks slag…..“


Sult er en roman med klare selvbiografiske trekk. Det er derfor desto viktigere at vi ikke
forveksler hovedpersonen med forfatteren selv. Jeg-fortelleren i Sult er ikke Hamsun. Han er en
fiktiv – en oppdiktet – skikkelse i et fiktivt univers. Alle forfattere bygger mer eller mindre på
personlige erfaringer, men diktning blir det først når disse erfaringene bearbeides og underlegges
de estetiske lovene som regulerer et litterært verk.

På det ytre plan er handlingen i Sult temmelig enkel. Det fortelles en historie om en mann som går
omkring i Kristiania og sulter et halvt års tid og til slutt tvinges å reise vekk. Denne mannen er
ingen hvem som helst. Han skriver filosofiske artikler, og hans mål er å bli dikter. Han føler seg
hevet over andre mennesker. Hans splittethet, ømfindtlighet og fantasiliv gjør ham til prototypen
på det moderne mennesket.

Men om vi nå leser boka primært som en sult-skildring, så skiller den seg likevel på avgjørende
punkter ut fra realismens sult-skildringer. Den mangler sosial indignasjon. Den inneholder ingen
direkte kritikk av samfunnet. Sulten opptrer ikke i boka for å avskaffes eller bekjempes.
Selvfølgelig kjemper Sult-helten en drabelig kamp for å overleve, men på en merkelig måte framtrer
ikke sulten bare som en negativ tilstand…Boka er komponert slik at den bare forteller om de
periodene da hovedpersonen sulter. I det øyeblikk han får  noen penger mellom hendene, settes det
punktum for et kapittel.

Dødsangsten går som understrøm gjennom hele romanen.

Hans sult er også en erotisk sult.


Analyse ved Øystein Rottem, utgitt i 1989.