SAMLAREN
TIDSKRIFT
F ÖR
SVENSK LITTERATURH I STOR I S K FORSKNING
NY FŮLJD.   ABGANG 33 1952
UPPSALA 1953
SVENSKA LITTERATURSÄLLSKAPET
Detta verk har digitaliserats. Bilderna av den tryckta texten har tolkats maskinellt (OCR-tolkats) för att skapá en sökbar text som ligger osynlig bakom bilden. Den maskinellt tolkade texten kan innehálla fel.
UPPSALA 1953
ALMQVIST & WIKSELLS BOKTEYCKERI AB 537165
Sigbjorn Obstfelder: »Jeg ser.»
Av Asbjorn Bergaas.
JEG SEE
Jeg ser pa den hvide himmel, jeg ser pa de grabla skyer, jeg ser pa den blodige sol.
Dette er altsa verden.
Dette er altsa, klodernes hjem.
En regndrabe!
Jeg ser pa. de h0ie huse,
jeg ser pa. de tusende vinduer,
jeg ser pa. det f jerne kirketaxn.
Dette er altsa jorden.
Dette er altsa menneskenes hjem.
De grabla. skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser pa de velklaedte herrer, jeg ser pa. de smilende darner, jeg ser pa, de ludende heste.
Hvor de grabla skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er vist kommet pa en feil klode!
Her er sa, underligt...
Obstfelders »Jeg ser» presenterer seg som et uregelmessig komponert dikt som mangier en rekke av de formelle kjenntegn som vanligvis skiller organisert poesi fra prosaen: det mangier rim, det har ingen enhetlig stro-fisk oppbygning, stavelsestallet i verslinjene skifter, og der er heller ingen fast symmetri i vekslingen av verslinjene eller av stavelsestallet i versene. Heller ikke i rytmisk henseende kan diktet sies & ha en fast or-ganisasjon: rytmegruppene skifter med stavelsestallet, og aksentueringen er likesom i normalprosaen lite fremtredende. Likeledes finner vi fä av de stilistiske virkemidler som ofte adskiller diktning fra normalprosaen: bade ordvalg og setningsbygning viser alminnelige, dagligdagse iakttagelser fremstillet i selvfölgelige og ukompliserte syntaksformer.
Likevel har diktet mange formelle elementer som adskiller det fra nor-
12
Asbjörn Bergaas
malprosaens fremstillingsform. Det mest iöynefallende trekk er en rekke iakttagelser som er ordnet i 3-linjede versgrupper i 3 serier som formelt sett gir diktet dets hovedstruktur. Disse versgrupper fär sitt enhetlige preg gjennom sin fullkomne syntaktiske parallellisme, gjennom de 3 ganger 3 gjentatte innledningsord (Jeg ser pä) i verslinjene, og gjennom synsbildenes enhetlige plasering i slutten av hver linje. Hertil kommer at synsbildene er etablert i smä rytmiske enheter, hvor den gjennomgäende ensartede trokeiske og daktyliske form ytterligere fremhever den syntaktiske parallellisme, samtidig som den rytmiske effekt konsentreres om de suksessive synsbilder. Ettersom selve synsbildene er de eneste variable faktorer i den konstante form, förer dette til at oppmerksomheten i sserlig grad rettes mot det enkelte bildes egenart, mot rekkefölgen og mot skift-ningene i synsinntrykkene.
Den 3-linjede versgruppe fortsetter ogsä i avslutningsstrofen, men er her kommet ut av balanse: den har fätt en usammenhengende, springende form, stavelsestallet Springer fra 4 til 10, og derfra til 6 stavelser, mens de foregäende 3-linjede strofer har 8-8-8, 9-9-9 stavelser. Mellomstrofen veksler riktignok fra 8 til 10 stavelser, men bare for ä gi plass til 2 daktyler, slik at versets formelle preg i stroferekken bevarer den samme ka-rakter som de övrige.
Den syntaktiske parallellisme er forsvunnet, setningsrytmen har mistet sin likevekt, de rytmiske ordgrupper har falt nt, og — hva som er mer vesentlig — selve de konkrete synsinntrykk, som fra et rent formelt syns-punkt syntes ä spille en sä sentral rolle i de foregäende strofer, glimrer nä ved sitt fravasr.
Vi ser altsä at det i den avsluttende strofe har funnet sted en fullsten-dig opplösning av alle de elementer som konstituerte de foregäende strofer, et forhold som fär sin spesielle betydning gjennom sin relasjon til inn-holdet av siste strofe.
I de foregäende strofer konstaterer vi at dikteren betrakter grupper av synsbilder, men vi legger videre merke til at relasjonene mellom dikter og synsbilde, og mellom synsbildene innbyrdes, er meget svake. Hvert en-kelt synsbilde presenteres som en selvstendig enhet og som innbyrdes iso-lerte fenomener — der er ikke etablert noen relasjon fra synsbilde til synsbilde, bare fra Jeg'et som sentrum til isolerte punkter utenfor det.
Disse relasjoner viser sä godt som ingen personlig kontakt mellom jeg'et og synsbildene: dette forhold blir innlysende hvis vi forsöker ä substituiere f. eks. noen av adjektivene med andre adjektiver som künde forteile litt om den virkning synsinntrykket gjör pä jeg'et. Vi vilde ha hatt et sikrere holdepunkt for dikterens affektive reaksjon pä synsinntrykkene, hvis der i stedet for »den hvide himmel» hadde statt »den rene himmel», hvis »de grä-Mä skyer» var blitt »de truende skyer», eller »de velklcedte herrer» ogsä hadde fortonet seg som »venlige» eller »uvenlige» herrer osv. I forste omgang mä vi altsä si at jeg'et bef inner seg i et sä upersonlig forhold til sine omgivelser at disse registreres som rene synsinntrykk.
Betrakter vi nä innholdet av siste strofe pä denne bakgrunn:
Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er vist kommet pä en feil klode
Her er sä underlig ...
Sigbjörn Obstfelder: »Jeg ser»
13
legger vi merke til at den relasjonslöshet vi allerede har notert oss, mangelen pá kontakt, pá samhörighet, avstanden mellom jeg'et som ser og det det ser, alt dette fár ná en tydeligere uttrykksf orm; jeg'et reage-rer endelig Og blir personlig: det sier noe om seg selv og om sitt forhold til omgivelsene. »Jeg er vist kommet pá en feil klode.» Han blir seg sin mangel pá kontakt bevisst, han blir videre klar over i hvor höy grad han stár utenfor og fremmed overfor den verden han befinner seg i: det gj eider ikke bare de enkeltfenomener han registrerer eller fenomenene som grupper, ordnet fra det f jerneste til det nsereste — nei, han ser og ser — og finner ikke kontaktpunkt pá hele kloden.
Uttrykket »en feil klode» forteller videre litt om den aspekt denne kon-taktlöshet har; i den her gitte sammenheng ligger det naer talemáter som nár man f. eks. sier om en mann at han ser ut som om han har »falt ned fra manen», for á uttrykke hans komplette forvirring, hans manglende evne til adekvat reaksjon pá den situasjon han bef inner seg i, eller hans manglende evne til á forstá og oppfatte det han ser foran seg. Analysen av den siste strofes struktur gjör det klart at formelementenes funk-sjon nettopp blir á uttrykke denne forvirring, denne flakkende stirren, den fortapte usikkerhet til den som plutselig skjönner at det han ser, bare er bilder som har mistet sitt realitetsinnhold, eller hvis mening han ikke kan forstá.
Imidlertid er der ogsá en tydelig avstand mellom diktets »en feil klode» og tilsvarende talemáter fra hverdagsspráket. Det impliserer muligheten av at det i dikterens bevissthet eksisterer en erkjennelse av en annen Verden, som i tilfeile skulde vsere hans »rette klode». Det vil i sä fall bii et av de spörsmal som den videre analyse vil matte ta Standpunkt til.
Det neste hovedelement i diktet utgjöres av de tolinjede versgrupper. Den forste presenterer seg tilsynelatende som en identifikasjon og en ka-rakteristikk av innholdet i den foregáende 3-linjede versgruppe:
Dette er altsá verden.
Dette er altsä Modernes hjem.
Det samme fenomén gjentar seg ogsá etter den neste 3-linjede strofe:
»Dette er altsá jorden.
Dette er altsä menneskenes hjem.»
Ut fra diktets komposisjon skulde vi derfor vente en liknende karakte-ristikk og en liknende identifikasjon ogsá etter 3. strofe. Og hvis dikteren fremdeles befinner seg pá samme plan som i de foregáende strofer, blir faktisk behovet for en slik plasering i vár begrepsverden större: i hvilken syntese vil ná dikteren forene relasjonsmotsetninger »velklasdte herrer» og »ludende heste» ? Og hvorledes skal vi i dette finne et »h j e m» for »de ludende heste»?
Av en eller annen grunn er der ná brudd i diktets komposisjon. Klodene har et »hjem», menneskene har et »hjem», men dikteren har i sin komposisjon utelatt, for ikke á si utelukket, et »hjem» for de »ludende heste» pá det stadium han ná er kommet i sine betraktninger. Og samtidig legger vi merke til at diktets tredje hovedelement setter inn og gir nettopp denne del av diktet en alvorlig og dyster tone. I motsetning til de foregáende hovedelementer, som er merkelig stillestáende, finner vi her en utvikling
14
Asbjörn Bergaas
i det dikteren iakttar, der skjer noe som trenger dypere inn i hans bevisst-het. Dette 3. element er skildringen av et uvser i utvikling. Det er allerede lagt opp i 1. strofě i »de grablä skyer» og »den blodige sol», fortsetter som et innskudd etter omtalen av menneskenes hjem med ordene:
De gráblá skyer samler sig. Solen blev borte,
og avsluttes i form av et nytt inskudd umiddelbart etter omtalen av de »ludende heste», slik:
Hvor de grablä skyer blir tunge.
Under analysen av »jeg ser»-strofenes struktur la vi merke til at iakt-tagelsene formet seg som rene synsbilder som ikke ga oss noe holdepunkt for en mer personlig tilknytning til dikteren, men i utviklingen av »uvsers-motivet» legger vi ná merke til to iakttagelser hvor vi rykker dikteren naermere inn pá livet: det er »den blodige sol» og »Hvor de gráblá skyer blir tunge».
Begge peker ut over de rene sansningskvaliteter — synsbildene de gráblá skyer og solen stár mot hverandre pá en slik máte at dikteren assosierer rödf argen med noe blodig: metafor en inneholder et element av drama, av strid hvor vi venter at den blodige sol má ligge under og tape. I neste omgang ser vi da ogsá hvorledes de gráblá skyer styrker sin posisjon, mens solen gár under, og endelig ser vi hvorledes de gráblá skyer til slutt vir-ker pá dikteren ved sin tyngde, ved sin trykkende vekt. Det virker dob-belt sterkt, fordi det kommer i umiddelbar tilknytning til de »ludende» heste, hvis holdning nettopp ligger i at de synes tynget mot jorden. Vi má oppfatte det slik at den virkning de gráblá skyer nä gjör pá dikteren, skyldes en assosiasjonstilknytning til de lutende hester. De synsbilder dikteren iakttar, har med andre ord forskj ellig gjennomslagskraft i hans sinn. Noen bilder en gjengitt med sine egne farger, andre tar farge av dikterens sinnsstemning: den er tilstrekkelig identifisert gjennom ord som blodige, ludende, hinge. Vi ser at denne sinnsstemning som bare ligger latent i forste strofe, rykker inn mot slutten av diktet og fortrenger den mer rommelige trygghetsfölelse som fikk sitt uttrykk i »verden, Modernes hjem» og »jorden, menneskenes hjem».
Betrakter vi ná den siste strofe i diktet i dens relasjoner til det annet hovedelement i diktet, de tolinjede vers med uttrykket »hjem» som sen-tralbegrep, utvikler det seg folgende iderekke: klodene har et hjem, men-neskene har et hjem, sá fölger det för omtalte brudd i komposisJonen hvor talen er om de lutende hester, og nár dikteren sá endelig plaserer seg selv i forhold til omgivelsene, slár ideen sá á si ut negativt:
Jeg er vist kommet pä en feil klode
Ut fra denne synsvinkel innebserer verslinjen omtrent folgende: »Jeg ser, jeg ser . . .», men intet av det jeg ser, kan jeg kjenne igjen som en del av den verden som utgjör mitt hjem.
Analysen av »hjem»-motivet og »uvsersmotivet» föyer nye trekk til dem vi tidligere har funnet i »Jeg ser»-gruppen: fölelsen av isolasjon, hjem-löshet, utrygghet; her er videre et moment av angstfylt depresjon, av knu-gende trykk som vekker til live en stemning av strid, undergang og uhygge, og som bl. a. fár dikteren til á bruke ord som »blodige» og »tunge».
Sigbjörn Obstfelder: »Jeg ser»
15
Vi Jegger ná merke til at »Jeg ser»-motivet og »hjem»-motivet som har fulgt hinannen gjennom diktet, begge gár i opplösning noenlunde sam-tidig etter at »uvaersmotivet» har fátt sin utvikling. Og vi har tidligere pekt pá at denne opplösning henger sammen med at dikteren blir seg be-visst sin mangel pá kontakt med omverdenen. Spörsmälet blir ná om han virkelig har manglet denne kontakt helt fra diktets begynnelse, men slik at han först blir klar ,over den mot slutten, eller om der tidligere f ore-ligger en kontakt, en sammenheng, en slags orden som plutselig blir brutt og som derfor vekker dikteren til bevissthet i det öyeblikk han mister fotfestet.
Ved forste öyekast synes denne siste hypotese á vsere den mest plausible:
Dette er altsä verden.
Dette er altsä klodernes hjem.
Dette er altsä jorden.
Dette er altsä menneskenes hjem.
Her er kontakt, orden, sammenheng. Men det skal bare en liten intona-sjonsendring til för disse linjepar fullstendig skifter karakter og uttrykker forblöffelse, uventet overraskelse. Det er adverbiet »altsä» som skaper me-ningsambivalensen, og hvis funksjon i sammenhengen det g j eider á f á fiksert. Tilsynelatende har vi med en fölgeslutning á gjöre: jeg ser him-mel, skyer, sol, altsä det som heter verden. Den ytre relasjon mellom de to begrepssfserer er logisk nok, men den indre logikk mellom de begreps-sfaerer dikteren stiller opp, synes á svikte: den hvide himmel og de grablä skyer gir oss egentlig ikke de assosiasjoner av rom som skulde fort oss frem til begrepet verden. Enda mer páfallende virker ordsammenstillingen den Modige sol og klodernes hjem. Hvorledes kan dikteren ut fra den Modige sol egentlig slutte at klodene har et hjem? Denne svikt i sammenhengen fra det ene omráde til det andre blir enda tydeligere i det neste strofepar: de höye huse, de tusende vinduer, det f jerne kirketárn skulde i en regulier fölgeslutning före til:
Dette er altsä »byen».
I stedet star det »jorden». Nár denne substitusjon er mulig, skyldes det ambivalensen i uttrykket »menneskenes hjem», som er relevant pá to for-skj ellige plan, idet det pá den ene side kan brukes om de höye huse og pá den annen side som metaforisk omskrivning f or jorden. Dermed blir det uten videre klart at dikteren hverken har kunnet eller villet slutte fra den blodige sol til klodernes hjem, men at han pá tilsvarende máte gjennom begrepet verden forsöker á fá to adskilte begrepssfasrer til á kommunisere. Vi stár med andre ord overfor to slags verdener, verden slik som han ser den, og verden slik han har forestillet seg den i sitt indre.
Dikteren forsöker ná á gjöre disse to verdener identiske, deri ligger grunnbetydningen av dette »altsá», samtidig som det viser seg at syns-bildene fra den ene verden egentlig ikke er relevante tolkningssymboler i den andre. Heri ligger grunnlaget for den forblöffelse, den overraskelse som sa lett melder seg som tolkningsmulighet. Allerede fra begynnelsen av viser sáledes sammenstillingen av de to motiver at synsbildene fra den ytre verden uttrykker en virkelighet som er lite forenlig med dikterens
16
Asbjörn Bergaas
virkelighet, og at bildene, etterhvert som de tárner seg opp (jfr. de höye huse, de tusende vinduer), utelukker enhver forbindelse med dikterens egen forestillingsverden. De to »verdener» kan ikke forenes — en absurd situasjon som dikteren löser pá en paradoksal máte: han má ved en mis-forstáelse vsere kommet pá en feil klode. Vi skal i denně forbindelse merke oss at det ikke et eneste öyeblikk faller dikteren inn á tenké at det kan vaere noe galt fatt med hans verden, og at han heller ikke et öyeblikk drar i tvil realiteten av det han ser omkring seg.
Analysen av diktets elementer tillater oss ná á se en tydelig sammenheng báde i utviklingen av motivrekkene og i samspillet mellom dem — der gjenstár bare et element som ikke har latt seg trekke inn i noen sektor, og som heller ikke pá det návserende tidspunkt lar seg tilfredsstillende belyse ut fra den övrige sammenheng. Det er utbruddet »En regndrape» som fölger umiddelbart etter linjen:
Dette er altsä Modernes hjem.
Innledningsvis kan man jo tenké seg at det dreier seg om en ganske al-minnelig regndrápe som impresjonisten Obstfelder griper i flukten og fikserer i det öyeblikk den drar forbi, uavhengig av diktets komposisjonelle ramme. Men man kan ikke helt fri seg fra den tanken at nár denně regn-drápen dukker opp i diktet, má den pá en eller annen máte ha en tilknyt-ning til den situasjon diktet som helhet gir uttrykk for, og da der ellers ikke finnes et overflödig ord i diktet, ligger det nser á anta at den utgjör et nödvendig ledd i denně situasjon. Men vi har allerede sett at relasjonene i uvEersmotivet er eksplisitte nok, og likeledes relasjonene mellom dette og de övrige motiver, uten at regndrápen pá noen máte kan bidra til á utvikle det eller nyansere det naermere.
Ná befinner regndrápen seg mellom dikterens iakttagelse av himmelen og jorden, og det har vsert an ty det at hensikten kunde vaere á lede blikket fra det ene omráde til det andre. Men det at gjenstanden for iakttagelsen skifter fra den blodige sol til de höye huse er i seg selv mer enn tilstrek-kelig motivering for den retning blikket má folge. Synsfeltet skifter da ogsá flere ganger i diktet uten at vi savner noen slik »ledeträd».
Min umiddelbare opplevelse av diktet har tidligere alltid ledet tanken hen pá at ordet ogsä matte ha en metaforisk funksjon, at den var et uttrykk for dikterens kosmiske fantasi; » Klodernes hjem» — »En regndrape»: hvor lite er i grunnen ikke dette som vi tror er sá stört. Det er tydeligvis det för nevnte element av forblöffelse, av overraskelse som ligger i de foregáende linjer, som aktiverer denně assosiasjon.
Men ved nsermere ettertanke tilfredsstiller heller ikke denně mulighet, dersom vi skal akseptere den plass regndrápen har fátt i diktets kom-posisjon. Nár det som er stort, plutselig forekommer oss á vsere lite, sá vil en slik omvurdering gjerne skyldes at det store forekommer oss lite i for-hold til noe annet. Hvis ná regndrápen hadde vsert plasert etter det neste strofepar, kunde man godt forestille seg at »jorden, menneskenes hjem», ble karakterisert som en regndrápe i forhold til »verden, Modernes hjem». Men slik som det stár, er der intet i diktet som kan lede tanken derhen at verdensrommet, »klodernes hjem» skulde kunne reduseres til en regndrápe. Tvertimot, rekken av synsinntrykk gár fra verden som det störste mot jorden, og det som lever pá jorden som det minste. Hvis vi derfor
Sigbjörn Obstfelder: »Jeg ser»
17
skal akseptere en metaforisk funksjon i regndrápen, kan den derfor qua metafor vanskelig gi uttrykk for et kvantitativt begrep. Den matte i til-felle gi uttrykk for en inherent egenskap ved regndrápen som samtidig lot seg anvende pá et metaforisk eller symbolsk plan. Det lar seg selvsagt gjöre á postulere inn en plausibel tolkning pá denně basis, men den lar seg ikke utlede direkte av selve diktet, sä lenge vi innskrenker var analyse til á gjelde det isolerte dikt. Det kan tyde pá at for Obstfelder er ordet »en regndrape» et i seg selv tilstrekkelig og selvfölgelig talende symbol, slik at det ikke faller ham inn á motivere det nasrmere. Det er selvsagt mulig á undersöke, ved hjelp av Obstfeiders övrige diktning, i hvilken grad det er sannsynlig at regndrápen her er metaforisk anvendt, og hva den i sä fall innebserer.
I Obstfelders begrepsverden har regndrápen nser tilknytning til 3 andre begreper som i form og egenskaper stár regndrápen nčer: en »vanddrape», en »duggdrape» og en »táre». Alle disse ord anvendes flere ganger metaforisk av Obstfelder. Jeg har ikke hos Obstfelder funnet mer enn et ek-sempel pá den fremgangsmáte som karakteriserer mange andre diktere, at f. eks. en regndrápe oppvurderes ved at den sammenlignes med en diamant eller en perle, men derimot öftere at virkelige perler og diamanter fár frem-hevet sin skjönnhet ved at de sammenlignes med »morgenens duggdraper» (jfr. »Den ubekjendte», Smi. skr. I, 1930). I »Korset» har vi et eksempel pá hvorledes en táre anvendes metaforisk pá en máte som godt künde ten-kes á danne en parallell til regndrápen i vár tekst: »Hele verdensrummet var en stor skja?lvende táre hvori alle stjerner og sole svömmede.» (»Korset», p. 71, 1930.) Et annet sted tales det om »kyssets forste regndrape», hvor regndrápen skal utlöse »livsens jubel», den symboliserer den ensomme Livs trang til kontakt med Verden og menneskene. (Liv, p. 17, II.) Fra »Sletten», hvor tilknytningen til enkelte av motivene i »Jeg ser» er saarlig tydelig, siterer jeg folgende: »Det er blit sá simpelt. Dette jeg trodde jeg aldri mere skulde ná inn til, jorderi, grenene, de smá knopper. Det piner mig ikke mer, det er mig ikke mer fremmed oguforstaelig.»
Og dog som aldri tilforn er der »et under i hver vanddrape» (Sletten, p. 42). Vanndrápen dukker her opp like umotivert som regndrápen i »Jeg ser».
Bksemplene synes á vise at regndráper, duggdráper, vanndráper, tárer er primsersymboler hos Obstfelder, det vil si at de meider seg spontant nár han i form av et bilde skal uttrykke den skjönnhet han alltid finner i et enhetlig, harmonisk samlet univers. Det er derfor füllt mulig at »regn-drapen» i vár tekst, for Obstfelder umiddelbart har kunnet tjene som sam-lende symbol for alt det han legger i begrepet »verden, Modernes hjem» — en kosmisk livsfölelse hvis aspekter vekkes til live og gjenspeiles i en blank, krystallklar drápe.
Hvis vi ná betrakter diktet som helhet, der vi ogsá inkorporerer de resultater detaljanalysen har lagt for dagen, ser vi at stoffet er hentet fra en konkret situasjon dikteren kan ha opplevt og som har viert foranled-ningen til at diktet tok form. Han befinner seg ensom og fremmed i en stor by, nsermere besternt i en gate med höye hus som hindrer ham i et fritt og ápent utsyn; han kan se himlen over seg, men husene tárner seg opp og stár direkte mot himlen, slik at rekken av synsbilder, slik de pre-senterer seg i diktet, ikke danner en tilfeldig sammenstilling av synsele-
2-537165 Samlaren 1952
18
Asbjörn Bergaas
menter, men kommer i den fölgeriktige sammenheng ut fra den synsvinkel dikteren har iakttatt fenomenene. Herfra fölger synsretningen fasadene med de tusende vinduer, inntil blikket igjen stanser ved det fjerne kirke-tárn. I denne gaten er der en besternt ting som pakaller hans oppmerk-somhet: han ser velklsedte herrer og smilende damer; hanser lutende hester. Det som biter seg fast i hans bevissthet, er kontrasten mellom disse damer og herrer og de lutende hester. Vi legger merke til at det ikke er sammenhengen i landskapet eller situasjonen som interesserer ham, men bare de detaljer i helheten som gjör inntrykk pá ham, og som derfor gir diktet dets impresjonistiske karakter.
Det er sáledes noe i denne situasjon som fár ham til á stanse opp, der er noe ved disse 3 glimt av himmelen, jorden og menneskene som fár ham til á tenké pá en annen og mer vesentlig sammenheng, — sammenhengen i tilvserelsen, der er noe som vekker til live forestillingen om »mennesket og dets miljö» i universelt perspektiv. Det er en slik sammenheng dikteren söker kontakt med. Han har ikke bare en forestilling om at der er en sammenheng i tilvasrelsen, men han vet ogsá noe om denne sammenhengen: Verden er innrettet slik at den er et hjem for klodene, hver av dem har sin plass, hver av dem utgjör en del av det hele, i verdensrommet hersker det balanse, likevekt, trygghet. Menneskene har del i denne kosmiske harmoni ved at jorden danner et hjem for menneskene pá samme máte som verden danner et hjem for klodene. I denne forestilling er mennesket integrert i verdensordningen: der er klar sammenheng fra menneskene til jorden, fra jorden til klodene, fra klodene til verden.
Den indre spenning i diktet bestár ná i at dikteren gjennom den ytre situasjon söker kontakt med den verden som bor i hans indre. Gjennom analysen har vi sett at denne kontakt ikke kommer i stand, og at syns-bildene mer og mer taler et spräk som utelukker enhver forbindelse mellom de to verdener. De synes endog á stá i strid med hverandre.
Han söker en universell harmoni, og ser en blodig sol, han söker bekref-telse pá sin visjon av jorden som et enhetlig og rommelig menneskenes hjem, og ser leiekasernenes fasader, han söker mennesker, og ser et ufor-stáelig og forvirrende billedsprák som for alvor gjör ham urolig. Himlen svartner til over ham og legger seg som et lokk over huskassene som han föler seg klemt ned mellom.
En slik opplevelse medförer en hei skala av skiftende sinnsstemninger. Den kan begynne som et uengasjert, men enda tillitsfullt forsök pá á etablere kontakt mellom de to verdener, men baerer allerede i seg et moment av overraskelse, av usikkerhet som Oker til uro, forvirring, som sammen med fölelsen av isolasjon, nedtrykthet, muligens ogsá slár ut i angst ettersom synsbildene rykker mer og mer truende inn over ham.
Slike sinnsstemninger er utvilsomt til stede og utgjör en del av dikterens opplevelse, men man skal merke seg at de bare fár et sporadisk og indirekte utslag i teksten. I hovedsaken handler ikke diktet om disse sinnsstemninger. Likesom den konkret opplevde situasjon bare var foranledningen til at diktet tok form og forsynte det med noe av stoffet, má man si at disse sinnsstemninger, som selvsagt har sin rot i dikterens psyke, vesentlig danner en av forutsetningene for at diktet fikk nettopp denne form. Men de inngär som en integrerende del av diktet bare i den utstrekning formen direkte eller indirekte impliserer dem. Det at diktet gir sá sparsomt ut-
Sigbjörn Obstfelder: »Jeg ser»
19
trykk for dikterens affektive holdning til omgivelsene, er i sserlig grad karakteristisk for det; det gir i höyere grad uttrykk for en bevissthets-konflikt enn for de fölelser denne konflikt matte ntlöse. Egentlig handler cliktet om opplevelsen til den som löser synsbildene i den ytre verden fra den realitet de uttrykker, for ä la dem tjene som symboler i en virkelig-het de ikke kan uttrykke, og som derfor tvinger dikteren inn i en ulöselig konflikt, hvis konsekvens pa en gang Mir at den ytre virkelighet uvirkelig-gjöres og den indre virkelighet tilintetgjöres, en konflikt dikteren först väkner til bevissthet om i det öyeblikk han Mir klar over at ethvert for-ankringspunkt sävel i den ene som den annen virkelighet er i ferd med ä svikte.