Tyra Teodora Tronstad: Flaggermusmusikk (2019)
Ellen bor sammen med mořen og lillebroren. I uthuset driver mořen et mottakfor skadde flaggermus, men om vintrene gár hun inn i en dyp, sammenhengende S0vn i flere uker. Lillebroren fár stadig öftere noen underlige anfall, og det eneste som hjelper er at den sjeldne barokkflaggermusen setter seg pá pannen hans. En dag.ber Ellen om hjelp fra nett-tjenesten «Biologen Svarer». Og der er det gjerne noen som vil hjelpe. Men den hjelpen blir ikke som Ellen tror.
Jeg har verken onkler eller tanter. Jeg fár aldri fettere og kusiner pá besok. Ingen tremenninger sender for smá T-skjorter til jul, ingen bestemodre strikker sokker i feil storrelse, ingen bestefedre blir med pá skole-avslutninger. Mammas foreldre er ikke hennes egent-lige foreldre, hun flyttet inn hos dem da hun var to. Da hun var seksten, fikk hun nok av dem og de av henne, det var null kontakt etter det. Nár andre snak-ker om familiene sine, snakker de alltid om noe som er mye storre enn det jeg har. Familien min bestár av mořen min, Enon og meg, i tillegg til at den teknisk sett ogsá bestár av min far, Rassholet, pluss Enons bio-logiske far. Hjemme hos oss er det mořen min, Enon og jeg. Og flaggermusene, da, de ville, flygende dyrene som mořen min jobber sá hardt for á ta vare pá. Smá vesener med orsmá tenner og store orer, pattedyr med vinger, pelskledde flygere som horer lyder mennesker ikke er i stand til á oppfatte. Jeg vet ikke om andre som har et sykehus for flaggermus i uthuset, slik vi har. Jeg snakker ikke noe saerlig med andre om det.
Hvis folk i det hele tatt er interessert, synes de det er snodig.
Jeg lengter etter á mote noen som ikke synes livet mitt er rart. Som ikke tar to skritt tilbake og kikker pá det med en grimase, som om det er noe de aldrihar sett maken til.
2.
Det er host, og jeg sitter i det kjolige gresset nederst i hagen. Den kalde lufta stikker mot de bare ank-lene mine. Enon har hatt anfall. Jeg elsker á ha en bror, men jeg hater at han skal ha det sá vondt. Hvor-for má noen ha det sá vondt? Jeg horer at morén min troster ham oppe i huset. Anfallet er over, men han er sliten, gráter, det er vanskelig á fá ham til á roe seg.
Plutselig star hun der, uten at jeg har sett hvor hun kom fra. Ei jente, hoyere enn meg, smalere enn meg, det virker som om hun har kropet direkte ut fra syrin-hekken. Huden pá armene hennes nupper seg i den kjolige lufta. Hun har smá, rode hevelser rlere steder oppover armene, midt i hver hevelse sitter et lite sár. T-skjorta foyer seg etter kroppen, det svárte háret er nesten storre enn hodet det sitter pá. Jeg kan ikke huske á ha sett henne for.
«Litt kaldt?» spor hun.
«Jeg skal snart inn», sier jeg og blir flau, for jeg hores
ut som et lite barn som skal inn og spise ei ferdigsmurt bredskive.
Hun ser seg omkring i hagen, blikket streifer kritisk over uthuset, verandaen, epletreet: «Sä. det er her dere bor.» «Ja?»
«Du er Ellen Nord. Du bor her med mořen din, Karelia Nord. Og broren din.»
«Stemmer», sier jeg, og vet ikke hva mer jeg skal si.
Jeg háper at dette mennesket snarest gár i opplos-ning og forsvinner. Moren min má ikke fä oye pá henne gjennom vinduet og tro hun er en fra skolen. Hun kan rinne pá á invitere henne inn. I sä fall má jeg sitte og snakke med en fremmed og late som om jeg er glad for besok, selv om Enon er ute av seg, og moren min er utslitt. Jeg trenger ikke bes0k. Jeg klarer meg best uten.
«Jeg er her for á gi deg denne», sier jenta fort. «I til-felle det blir for ille. Sá vet du hvem du kan kontakte.»
Hun holder en liten brosjyre fram mot meg. Eller: Det er ikke en ordentlig brosjyre, det er et ark breitet i to, med en gronn logo og blá skrift som snirkler seg hjemmelaget bortover forsiden. BIOLOGEN SVARER, stár det.
Jeg tar imot. Jeg vet ikke hvorfor.
«Du má ikke la moren din vaere alene. Det er vik-
tig-» «Hva?»
8
«Send en melding hvis det er noe. E-postadressen stár der.»
«Sende melding pá grunn av moren min? Hva mener du, egentlig?»
Jeg ser sporrende pá henne, men fmner ingen svar i ansiktet hennes. Eller, det er som om hun vil si noe, men ombestemmer seg i siste liten, slik at ansiktet luk-ker seg.
Sá forsvinner hun inn i syrinbusken igjen, lydlost og nesten uten at bladene beveger seg. I lopet av sekunder er hun borte. Hagen ligger stille og tom. Jeg kikker pá brosjyren.
«Lurer du pä noe om dyr og nátur? Still spersmäl til väre biologer, som svarer innen tjuefire timer.»
Jeg gár inn pá rommet mitt og legger den i en skuff. Det er noe som ikke stemmer, som om den egentlig er noe annet enn en brosjyre. Som om den ligger og roper pá meg fra skuffen uten at jeg forstár hva den sier.
Anfallet er Enons femte denne máneden. Det er alt-for mye, virkelig altfor mye.
3.
Huset värt har alltid vasrt nedslitt, men nä ser alt verre ut enn noen gang. Det er anfallene til Enon som gj0r det. Dorene har hakk og riper, sofaen er spjaeret i begge ender, flere steder pä stuegulvet synker parketten sam-men og gynger. Det er som om huset selv har begynt ä protestere mot behandlingen. Det ser skitnere ut, eldre, det hj elper ikke lenger med en liten duk og en bloms-terbukett pä bordet.
«Det er sä mange drittfolk pä hotell», sier moren min när hun kommer hjem fra jobben. «De bare slenger fra seg alt mulig som om de var smäunger. Fär mensen i sengetoyet og klager pä eggene. Hvorfor skal folk syte og klage pä noen helvetes egg? Det er bare egg.»
Moren min er biolog. Hun jobber ikke som biolog, hun jobber pä hotell. Hun vasker rom og rer senger og dekker bord og skyller oppvasken for den skal inn i maskinen. Men när hun er hjemme, er hun biolog. Hun pästär at det er kombinasjonen av hotelljobben og bio-logjobben som har gjort henne til ekspert pä levende vesener. Nä er hun sliten, akkurat som huset. Hun har
10
begynt ä komme sent hjem, og när hun kommer, kan hun royke opp en hei pakke sigaretter pä verandaen for hun gär og legger seg. Eller hun gär ned i flaggermus-mottaket og sitter der i timevis, enda flaggermusene har gätt i dvale nä. Hun sitter boyd over papirer, stirrer inn i pc-skjermen, og hvis jeg gär ned dit og sier noe til henne, svarer hun bare med et svakt «has».
Jeg vet hva som snart skal skje.
Det er torsdag kveld när moren min tar tak i meg og holder meg fast. Armen hennes har blitt sä tynn.
«Du mä passe pä Enon», sier hun.
Jeg kjenner raseriet komme. Jeg vil ikke at det skal vaere der, men det kommer allikevel.
«Drar du?»
«Ja, jeg gjor det.»
«Mamma...»
«Ingen leger. Det har vasrt nok leger.»
«Hva skal jeg gjore hvis han blir därligere? Du kan ikke dra. Du mä bli her.»
«Det tar bare litt tid, sä kommer jeg hjem igjen. Det er ingenting ä bekymre seg for.»
«Det er ingen andre som mä dra bort for ä hvile i mange uker, sänn som deg.»
«Jeg er nodt til det. Det er slik jeg er. Jeg har det bedre pä et hotell när det er sänn.»
«Det er därlig gjort ä dra.»
«Du vet at jeg alltid kommer tilbake. I mellomtiden
11
tar du vare pá Enon. Ingen sykehus. Ingen leger. Ingen undersokelser, kan du love meg det? Og noe annet som er viktig: Du ma labarokkflaggermusen vasre i fred. Du má absolutt ikke vekke ham for han vákner av seg selv. Dessuten kommer Etta helt sikkert og hjelper deg, hun gjor alltid det.»
«Kan du ikke bare skjerpe deg?» sier jeg.
Jeg har aldri sagt noe sánt til henne for, i alle fall ikke nár hun drar for á hvile.
«Noen ting er som de er. Det er pá tide at du innser
det.»
Hun setter seg ned i den nedslitte sofaen, kryper inn i hjornet, stikker beina oppunder haken, blir en liten bylt som akkurat fár plass der. Lukker oynene for hun for-siktig ápner dem igjen.
«Nár jeg kommer tilbake, skal jeg ordne alt», hvisker hun. «Jeg kommer til á orke masse. Bare jeg fár hvile litt.»
Sá sovner hun. Er plutselig bare en liten hump mel-lom sofaputene. Brystkassa gár fort, oyelokkene dirrer svakt. Jeg legger et teppe over henne. Sá gár jeg for á dusje, og for á gráte.
Nár jeg kommer tilbake, er hun ikke i sofaen lenger. Hun er ikke i stua, ingen steder i huset. Veska hennes er borte, det samiíie er mobilen. Det ligger to betalings-kort pá bordet, jeg kan koden til begge, vet de er lagt fram til meg.
4.
Hägen vár er stor, og nederst i hagen ligger uthu-set som fungerer som mottak for skadde flaggermus. Moren min har drevet det siden jeg var liten. Flagger-musmottaket var hennes máte á starte et nytt liv pá etter at hun forlot faren min. Det er det eneste pá vár kant av landet, det eneste stedet folk kan dra til med de skadde eller syke flaggermusene: dvergflaggermus som katter har satt tennene i, nordflaggermus som har mistet kreftene og er utsultet etter flere máneder inne-stengt i folks hytter, eller smá, slitne brunlangorer, de rareste av dem alle. Og en og annen barokkflagger-mus, de fá gangene noen finner en slik. Flaggermusene blir kjort til oss i biler eller fraktet til oss pá sykler, folk baerer dem hjem til oss i ryggsekker, eller de putter dem inn i gamle polvotter. Noen stapper dem til og med ned i en konvolutt. De aner ikke hva de skal gjore, vet bare at de skal til oss. Gjennom sommerhalv-áret stár det stadig noen pá dora vár med et lite kryp som kanskje er doden nasr. Moren min reagerer alltid pá den samme maten nár folk ringer pá: Hun stumper
sigaretten, samler háret i en hestehale, tar pá seg bril-lene og retter ryggen. Hun blir bestemt nár det gjel-der flaggermus. Da setter hun blikket sitt i folk og sier:
«Bli med ned i mottaket.»
Prosjektet hennes er á redde flaggermusene tilbake til livet. Nár vi fár inn en skadet flaggermus, lar hun alt annet vasre. Da horer jeg henne snakke hele veien ned til uthuset:
«Husk at du má ta pá deg hansker. Jeg vil ikke at den skal bite deg. Det forstár du, ikke sant? Da er det rett pá legevakta for en sproyte. Biter den, er det ikke meg du skal legge skylda pá.»
Folk folger etter henne uten et ord.
«Ja, her er vi», sier hun og slipper folk inn i uthuset.
Skjevt tak. Plankevegger med tynne sprekker, et hovedrom der en varmeovn gár for fullt hvis det er kjolig ute. Midt i rommet: et stort undersokel-sesbord, lampě i taket, plastbokser med mellarver pá gulvet. Videre er det en mellomgang med inne-bur, samt en dor ut til en bakgárd med nettingveg-ger og tak, der flaggermusene kan vasre ute i frisk luft. Alt sammen er lite og nedslitt og ganske skittent. Men dette stedet er de skadde flaggermusenes eneste háp.
«Jaha, og hvor har du funnet denně? Eller var det
den som fant deg?» er standardsporsmálet til mořen
mm.
Flaggermus er sá smá og underlige, sá tilpasset livet i lufta, pá vingene mellom trasr og skrenter. Har de all-tid hatt vanskelige liv? Jeg vet ikke, men jeg vet at de har det ná. Flaggermusene trenger steder der de kan fá ungene sine og leve flaggermuslivet sitt. Men de gamle traerne hugges ned. Husene som bygges ná for tiden er for tette og glatte, uten de sprekkene og hullene som flaggermus trenger. Det har blitt faerre av de knasende, spro insektene de lever av. Og sá har du vindmollene, som med sine digre armer sveiper gjennom luftrom-met og skaper livsfarlige vinder, rasende stormkast i landskapet til alle som flyr. Pá toppen av alt kommer menneskene. Det finnes mennesker som gladelig ville trákket pá en flaggermus pá bakken. Mennesker som er livredde.for en skapning som er mindre enn dereš eget ore.
«Det er som om de er blinde», sier mořen min. «Ďe ser ikke betydningen av noe som er annerledes enn dem selv.»
Hun er spesielt opptatt av vindmollene. Det var det hun jobbet med i masteroppgaven sin, for hun fikk meg: Vinddragene fra vindmollene som gjor livet pá vingene umulig, som dreper flaggermusene mens de flyr. Det er sasrlig én type flaggermus det gár ut over, for den er allerede sá sárbar, det er sá fá igjen. Hver gang
hun snakker om den, fár hun rode flekker nedověr halsen og brystet. De glir sammen med den tatoverte flag-germusvingen som strekker seg fra brystet og opp til kragebeinet.
Etta Voxelsen, naboen vár, er den som pleier á hjelpe oss nár mořen min er borte. Men ná tar hun ikke telefo-nen, svarer ikke pá meldinger, huset hennes virker for-latt. Jeg gár inn i hagen hennes, trákker gjennom snoen selv om jeg bare har pá sommersko. I Ettas hage finnes bare nedsnodd stillhet og spořené etter noen dyr som har forvillet seg inn og läget trákk. Hjortetrákk? Jeg ringer pá dora, men ingen ápner. Forst tror jeg det er en misforstáelse, og at Etta snart vil dukke opp, mil av buldrende unnskyldninger og sure spark i dorkarmen. Men dagen gár, og neste dag. Det er som om hun ikke finnes.
«Mamma er dum», sier Enon nár han ser hvordan jeg gjor grimaser inn i telefonem
«Vi klarer oss, Enon», sier jeg og prover á virke opti-mistisk. «Det er deg og meg ná, ikke sant? Mamma kommer tilbake om noen uker.»
Jeg ser at oynene hans blir fülle av tárer.
«Jeg vil til mamma nä», hvisker han.
«Det hjelper ikke á grine», sier jeg hardt. «Mamma er ikke her. Du husker hvordan det var i fjor, ikke sant? Hun var borte, og sá kom hun tilbake.»
«Mamma er dum», sier han igjen, og jeg vil klemme den lille, tapre kroppen.
Men jeg gjor det ikke, for da kommer tärene mine ogsä tÜ ä renne, og hvem skal ordne alt hvis jeg stär og griner?
■