Skriftspráket - den Í0rste medierevolusjonen Ingen vet altsá när menneskene ferst begynte á snakke, eller hvor det skjedde. Ja, vi vet ikke engang om alle sprák i verden har ett feiles opp-hav, eller om forskjellige sprák har oppstátt uavhengig av hverandre, pá ulike steder, til forskjellige tider. Heller ikke de spráka som i dag snakkes av mennesker i sam-funn uten vár teknologi -sákalte naturfolk - er seerlig annerledes enn «kulturspraka». Menneskene i slike samfunn snakker like presist og nyansert som oss om det de er opptatt av i sitt milje. Ikke noe kjent sprák verken i fortid eller nátid er «primitivt», slik at det ikke kan uttrykke alt menneskene i det samfunnet har behov f or á snakke om. Vi vet mye mer om nár og hvordan skriflsprilket oppstod. Det er nemlig langt nyere - bare noen fá tušen ár gammelt. Sprakel vi mater i de eldste skriftlige kildene, er minst like innviklet som et hvilket som helst nátidssprák. Det mest primitive stadium av skrift ligner ganske mye pá váre dagers rebuser, der en bruker tegninger i stedet for bokstaver. Hieroglyf ene, som oppstod i Egypt for rundt 5000 ár siden, var opprinnelig Bildeskrift en slik bildeskrift: Hver hieroglyf gjengav et helt ord - ikke en enkelt lyd. Den kinesiske skriften bygger fremdeles i hovedsak pá dette prin-sippet. Ulempen med bildeskriften er selvfelgelig den uhorvelige mengden med tegn som má til for á dekke alle orda - pá kinesisk fin-nes det for eksempel mangfoldige tušen. Det var derfor en epokegjerende oppfinnelse da mennesket forste gang fant pá á läge ett spesielt tegn for hver enkelt lyd. Dette var Bokstavskrift grunnlaget for det vi i dag kaller bokstavskriß. Mennesket greide altsá á uttrykke i skrift det som var det geniale prmsippet i talespráket: Meningslese lyder ble formidlet ved hjelp av meningslese bokstaver, som igjen ble satt sammen til meningsfulle ord. Dette virker kanskje som en banal oppdagelse i og med at det samme prinsippet alltid hadde eksistert i talespráket. For oss som er flasket opp med bokstavskrif ten, virker den sá selvsagt at vi vanskelig kan forestille oss noen annen skrivemáte. Det var grekerne som for Alfabet rundt 2500 ár siden skapte det ferste alfabetet der alle lydene i spráket fikk hvert sitt tegn. Det greske alfabetet ble i sin tur overtatt av romeme, som omformet det i samsvar med sitt latinské sprák. Det latinské alfabetet bruker vi den dag i dag i vár del av verden. Det geniale medbokstavskriften i forhold tü bildeskrift er natur-ligvis at mengden av tegn kan reduseres tü et minimum - pá norsk klarer vi oss med bare 29 bokstaver - og vi kunne godt unnvsert báde c, q, x, w og z ogsá. Denne uovertrufne enkelheten er ogsá grunnen til at bokstavskriften har gátt sin seiersgang over praktisk talt hele verden. Lag en rébus: Arbeid i grupper pá to, og nummerer gruppene. Oppgave 20 Skriv en beskjed everst pá et ark. Nederst pá samme ark uttryk-ker dere beskjeden med bildeskrift. Merk denne delen av arket med gruppenummer, og riv den av. Bland bildeversjonene sammen. Deretter trekker hver gruppe et ark pg prever á lese bildeskriftkoden. Skriv lesningen med bokstaver, og sper «for-fattergruppa» om svaret er korrekt. Er det tvil om enkelte av tolkningene? Skriv disse eksemp-lene opp pá tavia, og diskutér dem. Kan bildeskrift uttrykke noe som gár tapt ved bokstavformidling? Kjenner du til situasjoner hvor bildeformidling foretrekkes framfor skrift? Gár vi langt nok tilbake i história, blir spora etter mennesker fá. Oppgave 21 Der kunnskapen om faktiske forhold slutter, tar fantasien over. Tenk deg at den teksten du ná skriver, skal bii ett av svaert f á budskap et menneske langt fram i tida mottar fra vár kultur. Skriv teksten. Les hverandres tekster i grupper, og diskutér dem. Vart indoeuropeiske opphav Vi vet altsá ikke om alle sprák har ett feiles opphav. Derimot vet vi at mange sprák som er svaert forskjellige i dag, har lignet hverandre mer fer. Et naerliggende eksempel er norsk og islandsk, som er noksá ulike. For ca. tušen ár siden var norsk og islandsk ett og samme sprák - islendingene er norské utvandrere fra 800-900-tallet. Det spráket de snakket i.NIorge Pg.pá_ Island den gangen, kaller vi horrent, Dette sprá- Norrent ket vet vi ogsá godt hvordan var, for det er bevart en mehgde litteratur pá det. Norrent er altsá det feiles norsktis.Iandske «urspraket». At dansk og svensk ogsá ligner pá norsk, er ápenbart for alle. Likevel er det lenger siden disse tre spráka utgjorde ett enhetlig sprák; vi má helt tilbake til tida fer ár 5Q0 ^til det wnioniigtespräket, som vi Umordisk bare kjenner gjennom runeinnskriftene. Sprák som engelsk og tysk ligner ogsá en god del pá norsk. Det er heller ikke tilfeldig. Hvis vi gar endo, noen hundreár lenger bakover i tida, finner vi den feiles stammora til alle disse spráka, urgermansk. Urgermansk Dette spráket har vi ikke bevart noe som helst av, for pá den tida var det enná ingen som kunne skřive i vár del av verden. Sprákforskerne har likevel klart á finne ut ganske mye om hvordan ogsá dette spráket má ha vsert. Men sprákvitenskapen har greid á trenge enda lenger bakover i den dunkle fortida. De fleste sprák i Europa og Asia ligner hverandre nemlig pá en máte som ikke kan vsere tilfeldig. Likhetene blir ogsá sterre og sterre jo lenger en gár bakover i tid, akkurat som tilťellet er med norsk og islandsk. En mener derfor at alle disse spráka i siste omgang har gátt ut fra ett feiles ursprák. Det som gav stetet til denně teorien, var srudiet av det gamle heilige spráket i India, Sanskrit, som ble snakket for ca. 3000 ár siden. Sanskrit Dette spráket ligner forbleffende pá de eldste kjente europeiske spráka, gresk og latin, slik du ser av skjemaet pá neste side. 24 25 Sanskrit gresk latin norsk dva duo duo to trayas treis tres tre sas heks sex seks sapta hepta septem sju astau okto octo átte dapa deka decern ti Det er lett á se at orda i de tře gamle spráka ligner hverandre. De norské orda ligner ogsá, selv om likheten ikke er füllt sá sláende. Men alle spráka har den samme opprinnelsen: De har utviklet seg fra ett feiles Indoeuropeisk ursprák, som vi kaller indoeuropeisk (India + Europa). Derte spráket har vi aldri sett i bruk, fordi menneskene som snakket det, ikke hadde noe skriftsprák. Likevel har sprákforskerne funnet ut en god del om hvordan det ukjente urspráketmá ha vaert. Hvordan har de greid det? Se pá tallorda for 2 og 10. I alle de rre gamle spráka begynner Rekonslruksjon orda med d, mens norsk har f. Sprákforskerne regner da med at urspráket her hadde d, og at den norské ř-lyden er utviklet seinere. Ved á sammenligne resten av lydene pá tilsvarende máte har sprákforskerne kommet fram til at indoeuropeerne en gang i tida sa *dwo og *dekm for 2 og 10. En stjerne foran et slikt ord betyr at ingen noen-sinne har sett ordet i skrift, men sprákforskerne antar at det má ha vaert slik. Vi sier da at Urformen er rekonstruert. Norsk er et lite skudd pá den indoeuropeiske stammen, eller en fjem slektning av den indoeuropeiske «stammora». De fleste andre sprák i Europa og i deler av Asia harer ogsá til den indoeuropeiske sprákfamilien: Indoeuropeisk Indoeuropeisk er langt fra den eneste sprákfamilien i verden, men den er den langt starste dersom vi tenker pá antall mennesker som snakker et eller annet sprák innenfor «familien». Kinesisk - som ikke er indoeuropeisk - er imidlertid det enkeltsprák i verden som snakkes av flest mennesker som morsmál. Riktignok kan det vaere tvilsomt á kalle kinesisk ett sprák, for de mest ulike «dialektene» er like forskjel-lige som for eksempel norsk og tysk. Hvis vi regner med alle dem som i dag laerer et sprák som frem-medsprák, blir derimot engelsk uten tvil Verdens mest utbredte sprák. Men far engelskmennene etablerte seg som kolonimakt over store deler av verden, var engelsk et ubetydelig germansk sprák, som ble snakket i den sarlige del en av ei meÜomstor esy i Europa. Over store deler av de britiske ayene rádde den gangen keltisk sprák. Ogsá andre europeiske sprák er i dag spredt over store deler av verden pá grunn av kolonialisme i tidligere hundreár: Latinské datter-sprák som fransk, portugisisk og spansk brukes alle langt utenfor Europas grenser. Indoeuropeiske sprák har altsá fortrengt mange andre sprák i seinere hundreár. Hvor de eldste indoeuropeerne opprinnelig holdt til, vet vj ikke sikkert, men ut fra ord som har overlevd i datterspráka, kan vi gj0re oss visse tanker om det. For eksempel finner vi ordet for sne i svaert mange indoeuropeiske sprák, og en regner derfor med at derte ordet har eksistert i urspráket. «Urhjemmet» má derfor ha vaert sá langt nord at det fantes sna der. Pá den andre sida kan det ikke ha vaert altfor langt mot nord heller, for blant fellesorda finner vi ogsá navnet pá et varmekjaert treslag som bek. Balkan-omrádet har vaert nevnt som et sted som kunne passe bra som indoeuropeemes feiles utgangspunkt: Her finnes báde sna og bak, og dessuten fantes det her mange ulike indoeuropeiske sprák allerede for mange tušen ár siden. De opprinnelige indoeuropeerne ser ut til á ha kjent ett metali, nemlig bronse, sá vi kan regne med at de har levd pá bronsealdernivá. Derte passer ogsá bra med den sprák-lige dateringa av urspráket, som vanligvis settes til mellom 3000 og 4000 ár f.Kr. Fra Balkanhalvaya har indoeuropeerne vandret vestover helt til Atlanterhavet og astover sá langt som til India. Disse utvandringene har sikkert ikke skjedd samtidig, men med mange hundreárs, ja, kan-skje tusenárs mellomrom. Og imens har spráka forandret seg radikalt, báde hos dem som drog ut og dem som ble tilbake - og ofte har utvik-lingene gátt i vidt forskjellige retninger. Dermed er forskjellene mellom de mest ulike datterspráka for lengst blitt sá store at det bare er ekspertene som kan finne ut av likhetene. Men de er der... De vanligste orda i spráket har vi arvet fra vare indoeuropeiske for-fedre - slik som tallorda vi sá pá. Men det er slett ikke alltid at likhets-punkter mellom to sprák skyldes arv. Vi bruker ord som duo og duett med d pá norsk ogsá, men dette er ikke ord som vi har arvet - disse orda er lánt fra latin. Slike lán kan skje mellom hvilke sprák som helst - forutsetningen er bare at det er kontakt mellom menneskene som bruker spráka. 26 27 «Retningen» pá lána bestemmes langt pá vei av hvilket sprák som har mest prestisje. Alle de latinské länorda i ulike europeiske sprák skyldes at latin var de laerdes sprák i naermere to tusen ár. Det gav latinen en enorm prestisje. Alle de engelske lánorda som strammer inn over oss i dag, vitner pá tilsvarende máte om vár svakhet for det som kommer fra England og Amerika. Men det er ikke bare «innenfor familien» vi láner ord - lánord kjenner ingen grenser, verken nár det gjelder nasjoner eller spräk-familier. Ord som alkohol, kaffe og hasj kommer fra arabisk, halleluja og kibbutz fra hebraisk, potet og kokain fra indiánske sprák, banan fra vest-afrikansk, judo og karate fra japansk, bumerang fra australsk, tabu fra polynesisk, anorakk og iglo fra eskimoisk, sauna fra finsk. Som vi ser, en pen bukett med bade velsignelser og forbannelser... Grunnen til at nettopp disse orda er lánt fra ikke-indoeuro-peiske sprák, er at orda stár for ting og fenomener som opprinnelig var ukjente for folk med indo-europeisk morsmál. De fleste indo-europeiske sprák har overtatt det fremmede ordet sammen med den nye varen, tingen eller begrepet. Oppgave 22 Finn ut hva disse orda betyr, og finn ut ved hjelp av tallorda i skjemaet pá side 26 hvilke sprák vi har lánt talia i dem fra: dekar, desimeter, septim. Kan du ut fra mánedsnavna september, október, november, desember tenké deg hvilken máned som má ha vaert den ferste máneden den gangen disse mánedene fikk sine navn? Et blikk ut i den store Verden Det finnes mange andre spräkfamilier enn den indoeuropeiske. Noy-aktig hvor mange vet vi ikke, men det er ikke usannsynlig at det kan Spräkfamilier vaere et sted mellom 30 og 50 forskjellige spräkfamilier i verden. De fleste spräkfamiliene finner vi utenfor Europa. Av spräkfamilier som finnes spredt innimellom folk som snak-ker indoeuropeisk, kan vi nevne den uralske, med blant annet spräk som samisk, finsk og ungarsk. Grenlandsk horer tü den eskimoisk-aleutiske spräkfamilien. Vi har ogsä et spräk i Europa som ingen hittil har klart ä sette i forbindelse med noe annet levende spräk, baskisk, En har gjettet pä at baskeme kan vaere spräklige etterkommere av folk som har levd i Europa f0r indoeuropeerne kom. Spräk Hvis vi sp0r hvor mange ulike spräk som finnes i verden, er det snakk om langt hoyere tall - det kan dreie seg om godt og vel fem tusen. Det landet som kanskje har «verdensrekord» när det gjelder antall spräk i forhold til folketallet, er Papua-Ny Guinea: Befolkningen pä ca. tre millioner snakker over 700 forskjellige spräk. Mange av dem er like forskjellige som norsk og arabisk - spräkforskjeller som dem vi har mellom de skandinaviske spräka, ville knapt nok bli registrert som dialektforskjeller en gang. Til sammenligning finnes det bare 83 spräk i hele Europa - og mange av dem ligner dessuten sterkt pä hverandre. 28 De fleste har et feiles indoeuropeisk opphav og har i tillegg lánt mye fra hverandre pá grunn av langvarig kontakt pä tvers av spräk-grensene. Europa havner derfor pá en suverén jumboplass mellom ver-densdelene nár det gjelder antall spräk, mens Afrika topper lista med over 1700 - kontinentet har over 30 present av alle sprák i verden. I land der det snakkes sveert mange sprák, kan det ikke ikke bli sä mange mennesker som bruker hvert av dem. Mange spräk stár derfor i fare for á da ut ganske snart - det vil si bli fortrengt av andre sprák. Hvor mange sprák som har forsvunnet i fortida, har vi ingen anelse om. Overraskende nok er det ikke sá lett á si hvor mange skrifisprák Skriftsprák som finnes i verden. Hvor mye skriftlig bruk skal en kreve far det er naturlig á regne noe som et skriftsprák? Hvis vi bygger pá det antall sprák som hele Bibelen eller deler av den er oversatt til, kommer vi opp i et antall pá over 1600. Hvis vi forlanger at det skal finnes en starre litteratur pá spráket for at det skal regnes for skriftsprák, blir tal-let langt lavere - trolig ikke stort over ett hundre. Skr iftspráket, som vi i vár del av verden regner som en selvf alge, er altsá ikke bare en svaert ung oppfinnelse i menneskehetens historie, det er den dag i dag et privilegium som bare er forunt et fátall av alle verdens spráksamfunn. Dessuten er det langt fra alle som kan lese og skřive i de samfunn der det eksisterer et skriftsprák - fremdeles er naermere 40 present av verdens befolkning analfabeter. Belgia, Finland, Irland og Tsjekkoslovakia har to offisielle skrift- Oppgave 23 sprák. Finn ut litt om den historiske bakgrunnen for spráksitua-sjonen i disse landa. Hvilke fordeler og ulemper medforer det for hvert land á ha to sprák? Hvordan skiller dereš situasjon seg fra vár? Hvor mange undervisningssprák finnes det i din kommune? La Oppgave 24 de fremmedspráklige elevene pá skolen forteile om hvordan spráksiruasjonen er i det landet familien kommer fra. Hvor mange offisielle sprák har landet? Spräkhistorie i et medieperspektiv Med skrivekunsten ble det for forste gang mulig á meddele seg til flere enn dem som tilfeldigvis var til stede og horte det som ble sagt. Dessuten gjorde skriften det mulig ä bevare et budskap i nayaktig samme Skrift form over lange tidsrom. Skrivekunsten ble dermed den viktigste for-utsetningen for overf0ring av kunnskap fra tidligere slektledd, Imidlertid var det Ienge ytterst fä som behersket kunsten á skřive og lese. Dessuten var skriveutstyret noksá primitivt. Enten Skriveutstyr kunne en bruke hammer og meisel pá stein - noe som neppe fristet verken til á skřive langt eller til ä drive med masseproduksjon. Da var det enklere á skřive med gásefjaer pá papyrus, slik en kunne i middel-havslanda, der papyrusplanten fantes. Pá 300-tallet fant en ogsá pá á 29 Boktrykkerkunsten Massemedium Lydmedier bruke kalveskinn til á skřive pá, et materiále som etter hvert ble tatt i bruk ogsá i Nord-Europa. Den starste ulempen med skinnet var pri-sen - de t var ikke f ä kalver som mátte slaktes for á f á tak i alt skinnet som trengtes. Sá lenge bokstaver eller tegn mátte formes for hand - pá stein, skinn eller annet materiále, var det svsert begrenset hvor mye som kunne produseres skriftlig. Hva kunne vaere sá viktig at en tok bryet med á skřive det ned? To stikkord er religion og louxterk. Mange av de eldste tekstene og innskriftene vi har, dreier seg om religiase fores til-linger eller rett og slett magi. For makthaveme i et samfunn er lov og orden svaert viktig, og lovhandskrifter er ogsá blant det eldste som er bevart. Men det finnes ogsá eksempler pá mer dagligdagse skriftformál, slik som innskrifter pá finere bruksgjenstander, der det blir fortalt hvem som har lagd dem. Behovet for á bli lag t merke til - báde i samtid og ettertid - er nok ikke bare et moderne fenomén. Skřive- og lesekunsten var i et par tusen ár et privilegium for de fá. Det skyldtes imidlertid ikke bare mangel pá kalveskinn og skrive-oppleering - det skyldtes ogsá at den skriftkyndige eliten ansket á bevare skriftens hemmelighet for seg selv. Etter et par tusen ár med maysommelig kopiering for hand, skjedde det en revolusjon pá 1400-tallet, da tyskeren Johann Gutenberg fant opp boktrykkerkunsten. Dermed ble det for ferste gang i história mulig á masseprodusere skrift. Baker kunne ná lages for en brakdel av hva det kostet á skřive av for hand. Samtidig tok en i bruk papir i stedet for skinn som skrivemateriale. Pá begynnelsen av 1500-tallet brukte kirkereformatoren Martin Luther trykte flygeblad til á utbre sin nye laere. De farste aviser i moderne forstand begynte á komme ut i England og Frankrike pá begynnelsen av 1600-tallet. Den franské revolusjonen i 1789 var knapt tenkelig uten propagandaen fra mengdevis av trykte skrifter. Trykking av baker og skrifter er ogsá en forutsetning for det vi kaller opplys-ningstida i Európa, med bedre skolevesen og utdanningsmuligheter for langt flere. Boktrykkerkunsten hadde lagt det tekniske grunnlaget for den masseutbredelsen av det trykte ord som kom for alvor pá 1800- og 1900-tallet. De brede lag av folket laerte á lese og skřive - skriftspráket var blitt et massemedium i ordets egentlige forstand - et medium som «massene» kunne nás gjennom. Men i siste halvdel av 1800-tallet ble det gjort to epokegjarende oppfinnelser, som etter hvert skulle komme tií á ŕrata skriftspráket mye av dets enestáende stilling. Telefonen gjorde det for ferste gang mulig á overfare et muntlig budskap over store avstander - og uten at det tok tid. En av talesprákets store begrensninger var brutt - det at sender og mottaker tidligere hadde máttet befinne seg pá samme sted. Pá 1900-tallet fikk vi radioen, som gjorde det mulig á formidle et budskap samtidig til et ubegrenset antal] tilharere - uavhengig av hvor de befant seg. Samtidig med telefonen kom ogsá fonografen, forlaperen for grammofonen, magnetofonen, kassettspilleren, lommediskoen og sá videre - ná kunne talespráket ogsá oppbevares pá samme máte som en skreven tekst. Talespräket var blitt uavhengig av tid og rom, slik skrift-spraket alltid hadde veert. De nye lydmediene rokket ved skriftspräkets monopolstilling som massemedium: I dag mä skriften konkurrere om folks oppmerk-somhet med bade Iyd- og bildemedier. Film og seinere fjernsyn har nemlig gjort bildet til en viktig del av budskapet. Sirkelen er altsä sluttet - bokstavskrif t og bilde konkurrerer igjen - akkurat som pä den tida da hieroglyfene gikk over til «lydskrift». Bildemedier Hvorfor kalles skrif tspráket for «den ferste medierevolusjon»? Oppgave 25 Hvilke andre «medierevolusjoner» mener du er viktige? Lag ei rangeringsliste i klassen. Arbeid i grupper, og karakteriser de ulike mediene. Hva slags produkter skapte de? Hvilke mottakere kunne nás? Hvilke medier er viktige for internasjonal kommunikasjon? Hvilke medier dominerer i din hverdag? Hvorfor? Pá hvilken máte? Tenk deg at du skal forklare en elev i bameskolen om skrift- Oppgave 26 spräk og medier i landet várt. Hva vil du legge vekt pá for at stoffet skal bii lett á forstá? Skřiv utkast, og diskutér dem i grupper. Velg den beste teksten fra hver gruppe, og les dem opp. Oppsummering 1 Hva er grunnprinsippet i alle spräk? Hvordan skiller «dyrespräk» seg fra men-neskespräk? 2 Hvorfor var oppfinnelsen av bokstav-skrift viktig? Hva er forskjellen pä bilde-skrift og bokstavskrift? Hvor mange bokstaver har det norske alfabetet? 3 Hva kalles det opphavelige nordiske fellesspräket? När var det i bruk? Hvilket spräk var feiles for skandinaviske, engel-ske og tyske omräder? När ble det snak-ket? Hvilket urspräk stammer det fra? 4 Hva vil det si at en ordform er rekon-struert? Hva er forskjellen pä ord som er arvet og ord som er länt? 5 Hva mener vi med en spräkfamilie? Hvilke spräkfamilier tüh0rer samisk og gT0nlandsk? 6 Hvilke redskaper og materialer har vaert i bruk for formidling av skrift? Hvilke oppfinnelser har veert viktige i skrift- og talespräkets historie? Hvorfor var skrive-og lesekunsten lenge et Privilegium for de fä? 7 Hvilket spräk i Verden snakkes av flest mennesker? Hvordan kan en definere et skriftspräk? Hvor mange skriftspräk finnes det i verden? Hvor stör del av Verdens befolkning kan lese og skrive? 30 32 Fra urtid til vikingtid (far 700) De eldste spor av mennesker i Norge er naermere ti tušen ár gamle, Funn av primitive jakt- og fiskeredskaper av stein og flint viser at folk har levd av jakt og fiske. De eldste funna ligger alle ved kysten: ved Oslofjorden og pá Vestlandet. Dessuten er det funnet eldgamle boplasser i Finnmark, og dét er ganske forunderlig, nár vi vet at den siste istida knapt nok var slutt. Vi vet ingenting om hva slags folk de var, disse aller farste inn-byggerne i landet várt. Men det er svéert usannsynlig at de snakket et indoeuropeisk sprák, for váre spräklige forfedre, indoeuropeeme, levde nok fremdeles pá langt sorligere breddegrader. Mange funn vitner likevel om at de ferste innvánerne i landet má ha hart et sprák. Allerede jakt- og fangstfolka i steinalderen hogg inn bilder i fastfjell: av elg, hjort, rein, bjarn, hval, fugl ogfisk - sakalte helleristninger. Ďisse bildene skulle antakelig skaffe jakt- og fiskelykke -cfe hadde alrsá etmagjsk formal. I bronsealderen (ca. 1500-300 f.Kr.) da folk hadde begynt á drive jbřdbruk, viser helleristningene motiver fra en mer utviklet kultur: skip, solhjul, dyr, trEer, vápen og mennesker. Váre spräklige forfedre kom sannsynligvis hit til landet i lep et av bronsealderen. Samenes forfedre má ha kommet 0st- og nordfra, for dereš sprákfamilie har antakelig sitt utspring i nterheten av Uralfjella i Russland. I dag er forskjellen mellom de mest ulike samiske «dialek-tene» like stor som for eksempel forskjellen mellom norsk og tysk. Dette viser at samene má ha levd svaert lenge her i landet, for sá store dialektforskjeller má ha utviklet seg over lang tid. Váre germánské forfedre har derimot innvandret fra sar - ger-manernes urhjem var sannsynligvis i Danmark og Nord-Tyskland. Den romerske haerf0reren Ceesar omtaler blant annet en folkestamme han kaller harudes, «hordene», som har gitt navn báde til Hordaland, «hordenes land» og Hardanger, «hordenes fjord». Selv om folks levemáte her i landet rundt Krisri f0dsel naturlig-vis var primitiv etter seinere tiders málestokk, var det likevel en enorm forskjell fra veidemannslivet noen tusenár tidligere. Menneskene liv-nEerte seg ikke lenger bare av jakt og fiske, men drev ogsá med jord-bruk. Det nye metallet, jern, ble brukt báde til nyttige redskaper og far-lige vápen. Künsten á spinne og veve var kjent og kleer av ull tatt i bruk ved siden av de gamle skinnklaerne. De ferste hundreára etter Kristi fedsel kalles gjerne folkevand-ringstida. Hele folkegrupper var ute pá vandring, ikke minst germa-neme. De reiste ut i alle retninger og dukket seinere opp ved Svařte-havet, i Italia, i Spania og i Nord-Afrika. Den germánské stammen vandalem gav opphavet til ordet vandalisme, etter dereš framferd da de plyndret Roma pá 400-taIlet. Hvorvidt folk fra várt land har deltatt pá disse toktene, vet vi ikke sá mye om, men de har nok hart kontakt med folk fra Sar-Europa. Fra 200-talletfinner vi nemlig de forste innskriftene med runer, et eget germänskalfabet, som er tydelig inspirert sorŕra. Spráket i clisse innskriftene kaller vi urnordisk. Antakelig var det spráket ikke sserlig for-skjellig fra urgermansk, det feiles urspráket for alle germanere. Nár vi naermer oss 500-tallet, ebber folkevandringstida ut, og váre stamfedre har slátt seg til i sine omráder: hordene i Hordaland, rygene i Ryfylke, raumene pá Romerike og sá videre. Pá den tida har ogsá spráket i Škandinávia skilt seg tydelig ut som en egen «kvist» innenfor den germánske «sprakgreina». Derimot er det lite som tyder pá at det fantes dialektforskjeller innenfor Škandinávia. De magiske tegna - runene For ca. halvannet tušen ár siden satt det et menneske et sted i Skane Og skar inn disse tegna pá en liten beinbit: MXWHt*ITM K Y í n i j P R s Ě M N A 0 A/ a b e m 1 d 0 Vart alfabet har fätt.navn etter de to forste bokstavene i det greske alfa-Futhark betet; alfa og beta. Runerekka har seinere fátt navnetjuthqrk etter de femJEewste-tegna,. Uttale Vbkalene w og o ble uttalt som pá tysk, det vil si neermest som norsk o og ä. Tegnet p stár for den engelske fři-lyden i ord som thing, mens R betegner en spesiell r-lyd, som antakelig Iignet pá s-lyden i det engelske ordet cheese. De to bokstavene kj og ng stär for de lydene vi har i norské ord som kjenne og sang. Form Som du ser, bestär runene utelukkende av streker som enten gär loddrett eller pá skrá. Denne fasongen har de for at de skulle vaere greie á skjeere inn med kniv. Det er nemlig ganske vanskelig á läge buede linjer og vannrette streker i tře. Runene finnes bare hos germanerne, og má vaere utformet av folk som selv hadde et germansk sprák som morsmál. Runerekka med sine 24 tegn er nemlig perfekt tilpasset lydsystemet i urnordisk, og det ville aldri en «utlending» ha klart. Opprinnelse Opprinnelsen til runene ligger skjult i historiens halvmerke. Men de som skapte runerekka, má ha visst hvordan tegna i det greske og latinské alfabetet skulle uttales. Dermed kan vi ogsá regne med at runemesterne har hatt kjennskap til gresk ellerjatin. Det var sikkert ikke mange som satt inne med slike kunnskaper pá denne tida - det var nok folk fra «eliten» som skapte runerekka. Runene er altsá et vitnesbyrd om at det levde folk her nord i urnordisk rid som var selvstendige nok til á skape sitt eget skriftsy-stem. De skapte et alfabet som slett ikke var primitivt, men som passet fullkomment til dereš eget sprák og den tidas skriveredskaper. De gamle nordboene kan altsá ikke bare ha veert en gjeng med hardbarka rátasser, slik vi kanskje tenker oss disse fjerne forfedrene váre. Leseretning Mange runeinnskrifter har et spesielt trekk feiles med de eldste skrift-spráka i S0r-Europa - leseretningen-.píte skal nemlig mnenejkke leses fra venstre mot hayre slik vi er vanf fil^ men fra h0yre mot venstre." Dette var vanlig leseretning ogsá i de eldste~"greske~skriftene. Ofte skrev en ogsá annenhver linje i hver retning. Denne maten á skřive pá hadde de gamle grekeme et eget navn for - de kalte det bustrofedon - det betyr «som en vender oksen». Skrivinga ble sammenlignet med det á ploye med en okse - nár en var kommet til enden av ákeren, vendte en trekkoksen og ptayde i motsatt retning. Hvordan en bustrofedon-tekst kan fortone seg, fár vi et inntrykk av hvis vi for moro skyld skriver de fire forste^injene av fedrelands-sangen pá denne maten: Ja, vi elsker dette landet furet, vmrbitt over vannet Det er interessant á legge merke til at skriveretningen ofte varierer pá samme máte den dag i dag hos barn som holder pá á lsere seg skrive-kunsten - snart gär det den ene veien, og snart den andre. Men det er ikke bare runeinnskrifter som kan forteile oss hvordan det urnordiske spráket har vaert - vi kan ogsá gá til finskl Det kan virke uventet, ettersom finsk ikke er et indoeuropeisk sprák. Dersom norské og finské ord likevel ligner hverandre, betyr det at orda má vaere lánt den ene eller andre veien. Noen av orda som finsk har lánt fra nordisk, ligner mer pá umordisk enn pá moderně skandinaviske sprák. Disse orda má fin-nene ha overtatt fra folk som snakket urnordisk - for minst fernten hundre ár siden. Fordi finsk har forandret seg sá mye mindre enn de skandinaviske spráka, kan vi her studere urnordiske ord i «dypfryst» tilstand: finsk urnordisk moderně norsk kuningas *kuningaR konge ruhtinas *druhtinaR drott (= konge) rengas *hringaR ring vantus *wantuR vott, vaňte kauppa *kaupa kjop kulta *gulpa gull (Ord med stjerne er rekonstruerte former, se side 26.) De finské lánorda bekrefter at folk faktisk snakket slik den gangen, for finnene har ikke tatt disse orda fra runeinnskrifter - de má ha hgrt dem. Kanskje vi til og med kan fá en viss anelse om klangen i váre fjerne forfedres sprák nár vi herer finsk? Se pá runerekka, og finn ut hvilke av runetegna som ligner pá Oppgave 29 latinské bokstaver. 36 37 Oppgave 30 Prav á skřive navnet ditt med runer. Kanskje mangier du rune-tegn, men dersom du heter for eksempel Age eller Áse, kan du brake de «gammeldagse» skrivemátene Aage og Aase. Tilsva-rende kan du skřive for eksempel Alexander eller Christine som Aleksander og Kristině. Verre er det nok dersom du heter for eksempel Stemund, 0yvind, Hcege eller Synneroe - da má du f0rst lese neste kapittel! Oppgave 31 Under ser du hvordan en Iengre tekstbit pá umordisk kan ha sett ut - med váre bokstaver. (Pá kassetten kan du here hvordan det kan ha lydd.) Strofene er fra Atlakvida, et norrant dikt om hunerkongen Attila (Atle) og burgunderkongen Gunnar. Atles menn har tatt til fange Gunnar og broren Hogne. Atles menn vil presse dem til á r0pe skjulestedet for en enorm gullskatt. Gunnar er redd for at broren skal rape hemmeligheten og forlanger at han skal drepes: Frágun frókinano if ferhwa wildi gotanó peudanaR golpé kaupan. «HertQ skal meR Hagunan in handiju liggjan, blóoigato uR breusté, skorenato bal9arioan.» Hloh pan Haguna iR tila hertan skárun, kwikwano kumbalomaioa, klinkwan hanaR sípist hugioé blóoigato pat an beuoa lagioun auk bárun furi Gunpiharja, «Hér habju ik hertS Hagunan enas frókinan, unlíkato hertS Hellan enas blaupan, pato líto bibepsik bar pat an beuoé Iigip, bibaóesik swágin meku pan bat in breusté lah.» De (Atles menn) spurte den djerve, mennenes hersker (Gunnar), om han ville kj0pe livet med gull. «Hognes hjerte skal Iigge i handa pá meg, bio dig, skáret ut av brystet pá den tapre kriger.n Hogne lo da de skar til hjertet mens han enná levde, á klynke var det siste som kunne falle han inn, de la det blodig pá et fat og bar det fram for Gunnar. «Her har jeg hjertet fra Hogne den modige, ulikt hjertet til Hjalle den feige, det skjelver lite der det ligger pá fatet, det skalv enda mindre da det lá i brystet.» Kan du finne ordformer som ligner pá hverandre i de to versjo-nene? Er bokstavrim gjennomfart i den nátidige utgaven? Her pá kassetten. Hvordan vil du beskrive klangen i det urnordiske spráket? 38 En sprákrevolusjon - omlyd og synkope WkgaR og HlewagastiR som levde pá 200-300-tallet, hadde bare fem vokaler i spráket sitt: i, e, w, o og.ff. Men noen generasjoner seinere skjedde det noe merkělíg^ned spráket som gjorde at det fikk fire nye vokaler i tillegg. Fra ditt eget sprák vet du at én lyd kanpávirke en annenlyd: Du sier stygg, men nár du legger til en i i stygt, gár du over til á uttale g-en somfc: «styAt». Nár én lyd - for eksempel t - pávirker en annen lyd slik at g blil til íí — kaller vi det assimilasjon; et fremmedord som betyr «á gj0re lik». Jí-lyden ligner nemlig mer pá Myden enn g-lyden gJ0r. Dersom báde lyden som pávirker og lyden som blir endret^er t»feaI«j4catiei^yi_d^"(JmTi/d. Du vet at det i dag heter en «fot», men flere «f0tter», en «mgnn», menflere «menn». Denně uregelmessige b0yningen oppstod mot slut-ten av den urnordiske tida - pá grunn av det vi kaller omlyd. Pá god, «gammeldags» urnordisk hette disse orda *fotuR og *mannaR i entail og *jbtiR og *manniR i flertall. I-lyden til slutt i flertallsformene var imidlertid enlrokaTmed sterk páyirkningskraft - den trakk vokalen foran, rotvokalen, i sin retning. Det vil si at folk etter hvert begynte á si «*ffltiR» og «*rrucnniR» i flertall. Seinere forsvant hele i-lyden, men «visittkortet» dens - de nye rotvokalene - er der fremdeles. Vi kaller derfor derte fenomenefj^omít/d. Ná var det ikke bare i-lyden som var en sá «sterk» vokál at den fikk rotvokalen til á jenke seg - det samme var tilfellet med «-lyden. Et «barn» kan hete «born» i flertall pá nynorsk. Denně overgangen er ogsá et resultat av omlyd - s^u^mlyd. I urnordisk tid hette dette ordet nemlig «*barna» nár det var snakk om ett barn og «*barn«» nár det var 39 Til kamp mot hunerne! Germanerhaudingen Gissur utfordrer hunerhmren til kamp. Maleri av P. N. Arbo, 1886. Assimilasjon Omlyd I-omlyd U-omlvd Uttale snakk om flere. Denne w-lyden i flertallsendelsen pávirket s-en slik at den kom til á ligne mer pä u, og vokalen a gikk dermed over til á bii uttalt med en slags a-lyd - som i «born». Den gamle urnordiske w-lyden som skapte dette vokalskiftet er borte ná, men vi ser spor etter den i nynorske ord som «song» for «sang», «trong» for «treng», «tong» for «tang». Skjemaet under viser hva som skjedde ved de to omlydene. Merk at vokalene u og o uttales som pá tysk, det vil si naermest som norsk o og á. Tegnet p stár for en lyd mellom norsk a og á. I endepunktet av pilene ser du de nye vokalene som oppstod. fremre vokaler trange vokaler i y< — halvtrange vokaler e a< — ápne vokaler ae <----- bakre vokaler u o Omlyd er ikke noe som bare skjer i de nordiske spráka: I-omlyden finner vi spor av i alle germánske sprák den dag i dag. Sammenlign for eksempel entails- og flertallsformene pá norsk, tysk og engelsk i orda nedenfor. Alle flertallsformene har opprinnelig hatt en endelse som inneholdt vokalen í. Se om igjen pá ordet «*mannaR» (pá forrige side), som i flertall etter omlyden ble til «*mŕEnniR». Det ble her altsá to forskjeller mellom entail og flertall: I entail var det a báde i rota og i endelsen, i flertall var det ce i rota og i i endelsen. Strengt tatt var det ikke nadvendig á markere forskjellen mellom entail og flertall to ganger. Derfor falt den siste vokalen bort báde i entail og flertall, slik at ordet fikk formene mannR i entail og mamnR i flertall. At det var den siste og ikke den rarste vokalen som falt bort báde i entall og flertall, var fordi trykket lá pá den forste vokalen. Den ble derfor uttalt tydeligst. r norsk tysk engelsk mann Mann man menn Männer men tann Zahn tooth tenner Zähne teeth gas Gans goose gjess Gänse geese Det at.ir£kksvake vokaler falt bort, kaller vi synkgjK. Etter at de nye rotvokalene overtok markeringa av forskjellen mellom entall og flertall, var det mange trykksvake vokaler som var blitt overftedige, slik vi har sett i dette eksemplet. Dermed gikk det et «ras» av trykksvake vokaler, noe somforvandlet det urnordiske spráket til det ugjen-kjennelige. ♦ Aller verst gikk det ut over sammensatte ord, der det var flere trykklette stavelser. Et urnordisk mannsnavn som HarizvolfaR - «HEer-ulv» - fikk formen Herjolfr etter at Synkopen hadde herjet med det. Pá tilsvarende máte ble StainawarjaR til Steinarr og AnulaibaR til Óláfr. Omlydene hadde skapt flere nye vokaler og hadde gjort mange av de gamle endelsene overflodige. Men hvorfor fikk vi omlyd, og hvorfor fortsatte ikke folk á uttale de gamle endelsene? Og merkeligst av alt: pet meste av denne sprákrevolusjonen foregikk innenfor et ganske kort tidsrom - fra ra qnn til f a, 7011 - noe som slett ikke er lenge nár entenker pá de voldsomme forandringene som skjedde med spráket. Skjedde det noe spesielt med folks levekár pá denne tida som kan for-klare sá store omkalfatringer? I ára 531-580 raste den justinianske byllepesten over vár ver-densdel og drepte kanskje bortimot halvparten av Europas befolk-ning. Det er ikke usannsynlig at denne katastrofen i alle fall kan ha hatt noe á gjore med de svaere spráklige forandringene. Og det var ikke bare det fellesnordiske spráket som endret seg dramatisk, det skjer store forandringer i alle vesteuropeiske sprák pá denně tida. Hele samfunnet rys tes i sine grunnvoller nár halve befolkningen plutselig blir revet bort. Tilveerelsen ble vanskeligere for dem som overlevde, kampen for det daglige brad ble hardere. Dermed er det lett á forestille seg at det ble mindre tíd til spráklig kontakt mellom barn og voksne. Vi har far vaert inne pá at sprákforandringer f arst og fremst skjer fordi den oppvoksende siekt begynner á snakke litt annerledes enn den eldre generasjonen. Vi aner dermed at det kan finnes en sammen-heng mellom samfunnsforhold og sprákutvikling: Dersom forholda i samfunnet er ordnede og stabile, med god kontakt mellom barn og voksne, gár sprákutviklinga i et moderat tempo. Dersom samfunnet preges av kaos og opplasning, laper ogsá sprákutviklinga Iapsk. Synkope Som du ser av eksemplene «mann» - «menn», veksler a med e i Oppgave 32 dagens norsk. Finn ut ved hjelp av skjemaet hvilken vokál som er den opprinnelige, og hvilken som skyldes omlyd i hvert av disse ordpara: lang - lengre, beker - bok, dun - dyne, krake - krok, hus - hyse, kjemme - kam, vát - vate Bruk det du har laert, og forklar hva som skjer nár «kan ikke» i Oppgave 33 moderně norsk uttales «kangke».Finn andre eksempler pá det Samme fenomenet. 40 41 Oppgave 34 Bli med pä den spräkhistoriske utviklinga, eller slik gikk det til da *manniR ble til maenn: Skriv bokstavene m,a,e,n,n,i og R pä störe ark, en bokstav pä hvert ark. Sju elever trekker ett ark hver, og stiller opp i «urnordisk» rekkefalge. Bokstaven e plasse-res bakenfor a. Vis deretter hva som skjedde ved i-omlyden, da i begynte ä trekke: a heller i retning mot i. Balansen gjenopprettes ved at e kommer fram ved siden av a: En ny 1yd har oppstätt. Deretter forsvinner i ut - og synkopen er ogsä gjennomfort. Prov ä gjare det samme med andre ord. Oppgave 35 Da Eggjumsteinen ble funnet (se hayre side), lä den med rune-sida ned. Kanskje betyr innskriften at runene er listet nattestid, siden steinen ikke er «sakt av sol». Eller det kan vasre en advar-sel mot ä forstyrre gravfreden: «Ikke sok til steinen i sol eller med kniv!» Skriv en kort fortelling som gir mening til innskriften - og der innskriften finnes i fortellinga. Oppsummering 1 Tidfest folkevandringstida, og forklar hva den innebar. Hvilket sprak snakket nordboene pä den tida? Hvor mange skriftlige overleveringer har vi etter dem? 2 Hva kalles runerekka? Hvordan er for-holdet mellom runerekka og det greske og det latinské alfabetet? 3 Hva er assimilasjon og omlyd? Hvilke nye vokaler oppstod ved omlyd? Hva er synkope? é Nár omtrent skjedde disse endringene? Vet vi noe om ársakene? Hva ble runene brukt til? Hva er spesielt med leseretnin-gen? Hvilket eksempel kjenner vi pä runeinnskrift med allitterasjon? IKKE ER SOL S0KT OG IKKE MED KNIV STEIN SKÄRET (Runeinnskrift pä Eggjumsteinen i Sogn, ca. 700) 42 43 Vikingenes spräk - noľľ0n tid (700-1350) «A furore Northmannorum libera nos, O Domine!» - «Fri oss, O Herre, fra normannemes raseri!» Disse orda er hentet fra en bann som ble bedt i franské og engelske kirker i flere hundreár. 1793 herer vi for ferste gang om et vikingoverfall, da klosteret Lindisfarne i Nordest-England ble «brutalt edelagt av hedenske menn med rov og drap», som munken Alkuin forteller. I de neste par hundre ára finner vi skandinaviske vikinger over störe deler av verden, dels opptrer de som reine revere og drapsmenn. Vi má likevel ikke forestille oss at vikingene bare drev med herjing og plyndring - de var ogsá fredelige handelsfolk og nybyggere. Det var nemlig ikke bare kampglede og utferdstrang som drev dem ut pá tokt, mange steder begynte det ogsá á bii mangel pá ny dyrkingsjord innen-lands. En utvei var á sake over havet etter nytt land. Den tekniske nyvinninga som muliggjorde reisene over sá store havstrekninger, var vikingskipet, som i sjedyktighet overgikk alt annet i Europa. Samtidig med vikingenes tokter i fremmede land foregikk det ogsá et veldig indre landttám. Pá 0stlandet og i Trandelag ble det ryd-det nye gárdsbruk i tusenvis innover skogene og oppover mot f j eilet. 2500 nórske gárdsnavn pá -stád; Arnestad, jonstad og Hákonstad, en populaer navnetype pá denne tida, vitner den dag i dag om den vel-dige ekningen báde i folketall og dyrkingsareal innenlands. I denne navnetypen meter vi for ferste gang navn pá personer, i motseming til eldre, reint naturbeskrivende navn, som Holt, Mo og Ás. Dette tyder pá at enkeltindividet var blitt viktigere enn fer. Landevinningene strakte seg utenfor det omrádet som til da hadde vaert befolket av mennesker med nordisk sprák. Fra Russland i est til Grenland i vest, fra Finnmark i nord og til Normandie i ser fan-tes det i vikingtida mer eller mindre reint nordiske samfunn. I flere hundre ár behersket dánske og nórske vikinger deler av de britiske ayene. Ja, til og med i Vinland - Amerika - vet vi at islendingen Leiv Eiriksson prevde seg en gang ferst pá 1000-tallet. Men han ble skremt av «skraelingene», som de kalte indianerne den gangen og trakk seg tilbake til det mindre farefulle Grenland. Vikingtida ebber ut pá 1000-tallet. Pá sine mange ferder hadde vikingene stiftet bekjentskap med en ny religion, kristendommen. I Etter hvert vant Hvitekrist over Odin og Tor, og omkring ár 1100 hadde kristendommen seiret i hele Norden, i alle fall i navnet. Sammen med kristendommen kom ogsá kunnskapen om det latinské alfabetet. De ferste dialektskillene innenfor det nordiske omrádet oppstod pá denne tida, delvis pá grunn av at vikingferdene gikk i forskjellige retninger: De svenske vikingene reiste ferst og fremst mot est, mens danskene og nordmennene vendte seg mot ser og vest. Det var ogsá i denne perioden at de tre rikene Danmark, Norge og Sverige beg}'nte 44 äta form, med en sentral kongemakt i hvert land. Pá 1200-tallet hadde hvert av rikene et mer eller mindre enhetlig skriftsprák. Med uttrykket norrpnt spräk tenker vi ferst og fremst pá det sprá-ket som ble snakket og skrevet i Norge og pá Island pá 1200-tallet. Denně sprákformen skal vi se naermere pá i kapitlet pá side"52r*Nár vi snakker om den norrene tida, tenker vi pá hele perioden fra 700 til 1350. Runenes siste blomstring En beremt runeinnskrift fra 1000-tallet finnes pá en stein fra Gran pá Hadeland. Dekorasjonene pá steinen viser de hellige tre konger ridende under betlehemsstjerna - noe som vimer om at kristendom-Hien pá denne tida var kjent pä Hadeland. Innskriften lyder slik, der-som vi gjengir den «bokstavrett»: kunuur kirpi bru pririks tutir iftir äsripi tutur sina su uns mar hanarst 3. hapalanti. («Gunvor Tryriksdatter bygde ei bru til minne om Asrid, datter si. Hun var den hendigste meya pá Hadeland.») Vi aner en hverdagstragedie, der ei jente har blitt revet bort i ung alder. Henne s sergende mor har latt bygge ei bru for á hedre minnet om den elskede dattera, ei bru som kunne vaere til glede for alle som skulle over elva, eller for á la datteras sjel pá magisk vis vandre Over brua til det hinsidige. Skrivemáten pá steinen er merkelig. Navnet Gunvor er stavet kunuur, ordet datter som tutir, og sá videre. Dette betyr at en skrev k for báde k- og g-lyd, f for báde t- og d-lyd. Runerekka páJOOCHallet var blitt radikalt forenklet - av de opprinnelige 24 tegna var det_bare 16 tegn tilbake. vTkaller det den yngre runerekka, "Dénne forandringa skjedde pá 700-tallet, og den ferte til at mange av runetegna matte stá for flere ulike lyder. Etter synkopetida hadde spráket ikke 'fcerre lyder enn fer, men tvertlmot flere - pá grunn av omlydene hadde spráket fátt fire nye vokaler. Det er derfor en underlig forenkling nár den eldre runerekka blir erstattet av en kortere. Hvorfor denne forenklinga skjedde, er uklart. Riktignok ble det enklere á riste runer nár en bare hadde 16 tegn á holde styr pá, meriTamtidig matte det bii verre Stydě det som var s~kre-vet: Den som skulle lese, matte for eksempergétleseg til av sammen-hengen om en k skulle leses som k eller g, en t som d eller t. For ä fá en idé om hvordan en tekst med yngre runer matte for-tone seg, kan vi skrive om den ferste strafen av Glade jul til «yngre runerettskriving»: Klati iuL Wliki iul, inklir talir nit i skiul, hlt ti fluuir mit paratis krunt, huur ti sir hua für kut ir skiunt, lunlik i plant us ti kar. 45 Vikingenes spräk - norren tid (700-1350) «A furore Northmannorum libera nos, O Domine!» - «Fri oss, O Herre, fra normannernes raseri!» Disse orda er hentet fra en benn som ble bedt i franské og engelske kirker i flere hundreár. 1793 herer vi for forste gang om et vikingoverfaU, da klosteret Lindisfarne i Nordost-England ble «brutalt 0delagt av hedenske menn med rov og drap», som munken Alkuin forteller. I de neste par hundre ára finner vi skandinaviske vikinger over store deler av verden, dels opptrer de som reine revere og drapsmenn. Vi má likevel ikke forestille oss at vikingene bare drev med herjing og plyn dring - de var ogsá fredelige handelsfolk og nybyggere. De t var nemlig ikke bare kampglede og utferdstrang som drev dem ut pá tokt, mange steder begynte det ogsá á bli mangel pá ny dyrkingsjord innen-lands. En utvei var á soke over havet etter nytt land. Den tekniske nyvinninga som muliggjorde reisene over sá store havstrekninger, var vikingskipet, som i sjedyktighet overgikk alt annet i Europa. Samtidig med vikingenes tokter i fremmede land foregikk det ogsá et veldig indre landnäm. Pá 0stlandet og i Trendelag ble det ryd-det nye gárdsbruk i tusenvis innover skogene og oppover mot fjellet. 2500 nórske gárdsnavn pá -stad; Arnestad, Jonstad og Häkonstad, en populaer navnetype pá denne tida, vitner den dag i dag om den vel-dige okningen báde i folketall og dyrkingsareal innenlands. I denne navnetypen meter vi for ferste gang navn pá personer, i motsetning til eldre, reint naturbeskrivende navn, som Holt, Mo og Ás. Dette tyder pá at enkeltindividet var blitt viktigere enn for. Landevinningene srrakte seg utenfor det omrádet som til da hadde vaert befolket av mennesker med nordisk spräk. Fra Russland i ost tü Granland i vest, fra Finnmark i nord og til Normandie i ser f antes det i vikingtida mer eller mindre reint nordiske samfunn. I flere hundre ár behersket dánske og nórske vikinger deler av de britiske eyene. Ja, til og med i Vinland - Amerika - vet vi at islendingen Leiv Eiriksson prevde seg en gang ferst pá 1000-tallet. Men han ble skremt av «skraelingene», som de kalte indianerne den gangen og trakk seg tilbake tü det mindre farefulle Grönland. Vikingtida ebber ut pá 1000-tallet. Pá sine mange ferder hadde vikingene stiftet bekjentskap med en ny religion, kristendommen. Etter hvert vant Hvitekrist over Odin og Tor, og omkring ár 1100 hadde kristendommen seiret i hele Norden, i alle fall i navnet. Sammen med kristendommen kom ogsá kunnskapen om det latinské alfabetet. De forste dialektskillene innenfor det nordiske omrádet oppstod pá denne tida, delvis pá grunn av at vikingferdene gikk i forskjellige retninger: De svenske vikingene reiste ferst og fremst mot est, mens danskene og nordmennene vendte seg mot S0r og vest. Det var ogsá i denne perioden at de tre rikene Danmark, Norge og Sverige begynte á ta form, med en sentral kongemakt i hvert land. Pá 1200-tallet hadde hvert av rikene et mer eller mindre enhetlig skriftspräk. Med uttrykket norrmt spräk tenker vi ferst og fremst pá det sprá-ket som ble snakket og skrevet i Norge.pg pá island pá 1200-tallet. Denně sprákformen skal vi se neermere pá i kapitlet pá sidě*52."*Nar vi snakker om den norrene tida, tenker vi pá hele perioden fra 700 til 1350. ' Runenes siste blomstring En beremt runeinnskrift fra 1000-tallet finnes pá en stein fra Gran pá Hadeland. Dekorasjonene pá steinen viser de hellige tre konger ridende under betlehemsstjerna - noe som vitner om at kristendommen pá denně tida var kjent pá Hadeland. Innskrif ten lyder slik, der-som vi gjengir den «bokstavrett»: kunuur kirpi bru pririks tutir iftir äsripi tutur sina SU uns mar hanarst ä hapalanÜ. («Gunvor Tryriks datier bygde ei bru til minne om Asrid, datter si. Hun var den hendigste meya pá Hadeland.») Vi aner en hverdagstragedie, der ei jente har blitt revet bort i ung alder. Hermes sergende mor har latt bygge ei bru for á hedre minnet om den elskede dattera, ei bru som kunne vaere til glede for alle som skulle Over elva, eller for á la datteras sjel pá magisk vis vandre over brua til det hinsidige. Skrivemäten pá steinen er merkelig. Navnet Gunvor er stavet kunuur, ordet datter som tutir, og sá videre. Dette betyr at en skrev k for báde k- og g-lyd, f for báde t- og d-lyd. Runerekka pOQPpjiallet var blitt radikalt forenklet_-.av de opprinnelige 24 tegna var det bare 16 tegn tilbake. vTkaller det den yngre runerekka. Yngre runerekke Denne forandringa skjedde pá 700-tallet, og den forte til at mange av runetegna matte stá forflere ulike lyder. Etter synkopetida hadde spřáket ikke/rPrre lyder enn fer, men tvef tirhot flere - pá grunn av omlydene hadde spráket fátt fire nye vokaler. Det er derfor en underlig forenkling när den eldre runerekka blir Forenkling erstattet av en kortere. Hvorfor denne forenklinga skjedde, er uklart. Riktignok ble det enklere á riste runer när en bare hadde 16 tegn á holde styrpá, merisamtidig matte det bli verre &iyde det som var skrevet: Den som skulle lese, matte for eksempefgěftéšěg til av sammen-hengen om en k skulle les es som k eller g, en t som d eller t. For á fá en idé om hvordan en tekst med yngre runer mátte for-tone seg, kan vi skřive om den ferste strofen av Glade jul til «yngre runerettskriving»: Klati iul, hiliki iul, inklir talir nit i skiul, hit ti fluuir mit para tis krunt, hrna ti sir hua fur kut ir skiunt, lunlik i plant us ti kar. 44 45 Latinsk alfabet Morsmál Skriveskoler Dette ser ubegripelig ut for oss. Men for folk som daglig brukte de yngre runene, var det neppe noe stört problem ä finne ut hvordan orda skulle uttales - sammenhengen viste nesten alltid hvilket ord som var ment. Da kristendommen ble kjent hos oss pä lOOO-tallet, fikk vi ogsä et nytt alfabet - det vifremdeles bruker. Det därlige samsvaret mellom skrift og uttale i den kortere runerekka kan ha veert en av ärsakene til at det nye alfabetet slo sä raskt gjennom. Men hovedärsaken var sik-kert at det nye alfabetet fikk starre vrestisje i de toneangivende kretsene i samfunnet. Runene kunne lett bli assosiert med alt som var gammel-dags og hedensk. Likevel fortsatte runene en skyggetilvaerelse i folkedypet i hundrevis av är etter at det nye alfabetet var blitt kjent. Runene kunne ristes med redskaper som alrninnelige folk hadde tilgjengelige hele tida - kniv og en liten trepinne. Og det var farst og fremst til kortere notiser pä trepinner runene ble brukt. Hvor mye runene faktisk ble brukt i mellomalderen - lenge etter at det nye alfabetet var blitt kjent - har en fätt solide vitnesbyrd om i de seinere ära gjennom utgravinger pä Bryggen i Bergen. Her har en funnet ikke mindre enn 600 innskrif-ter, vesentlig pä tre og bein. Innholdet spenner fra kjaerlighets-erklaeringer tü merkelapper pä pakker som skulle sendes. Ny religion - nytt skriftsystem I lapet av lQQQjaUet ble kristendommen innfart i de nordiske landa - i alle fall offisielt. Svenskehě var de somhbldt lengst stand mot den nye religionen - ennä pä 1070-tallet foregikk det svaere blotfester ved hovět i Uppsala. Med kristendommen fikk vi ikke bare en ny religion, men ogsä en ny skrift. Det nye latinské alfabetet var mer tidsmessig - de runde latinské boksraveně~egnet seg längTbedre til skriving med fjaerpenn og blekk pä kalveskinn, som nä ble det vanlige skrivematerialet. Norge fikk kristendommen hovedsakeUgJca_England, noe som fikk mye á si for skriftspräket her i landet. I England hadde de nemlig alt i mange hundre är brukt det latinské alfabetet i skrifter pä sitt gam-melengelske sprák. Nordmennene var raske til á f alge eksempelet og begynte á skřive norrant, morsmälet, med latinské bokstaver. Danmark og Sverige fikk derimot kristendommen fra Tyskland, og der brukte kirken ikke morsmälet i skrift, men latin. Derfor skrev folk stört sett latin med det nye alfabetet i Danmark og Sverige. I Norge begynte folk altsá á skřive pá morsmälet med latinské bokstaver en god del adligere enn i Danmark og Sverige. For en gangs skyld var vi altsá farst ute. Og aller forst ute var ei gruppe nórske utvandrere fra 900-tallet - islendingene. De ble etter hvert de aller flit-tigste morsmálsskribentene. Fordi det nye alfabetet kom sammen med den nye religionen, var skrivekunsten til á begynne med nasrt knyttet tü kirken. Ved klostre og bispeseter vokste det snart fram egne skriveskph^ der mmv ker^og prester fikk opplaering i skrivekunsten. Pá Í200-tallet ble ogsá deler av selve" Bibelen oversatt. Pä den verdsüge sida hadde en naturligvis bruk for á skřive om helt andre ring. De gamle lovene hadde far bare eksistert i muntlig overlevering, noe som unektelig äpnet for temmelig vilkärlige lov-endringer. Nä ble lovene nedskrevet. Men báde skřive- og leseferdig-het var i hele mellomalderen forbeholdt en liten krets av geistlige og verdslige storfolk. De brede lag av folket kunne verken lese eller skrive - det matte da eventuelt veere med runer. Det er neppe noen overdrivelse á kalle overgangen til det latinské alfabetet en medierevolusjon. Det er farst med den latinské skriften at vi fár lengre, sammenhengende tekster pä norrant mál som gir oss et mer fullstendig bilde av hvordan spráket har veert. Tida torJ050Jat er sverö Olafs» = det er sverdet til Olav. Genitiv kan ogsá betegne at noe harer sammen med noe annet: «I>at er pak hussins» = det er taket pá huset. «Fra borde» og «til bords» er spräklige fossiler i dagens norsk. Dativ og genitiv er nemlig dade kasus i skriftspráket, de finnes bare i nqen fä faste uttrykk. Men i en del dialekter er dativ fremdeles en levende kasus. I de iridre bygdene pá 0štlandet sier de eldre for eksempel «kaelvendaffi j^ws», men «kaelven lág ieelven». Det at «aelva» plutselig blir «aelven» KtyŤ ikke at ordet har sTuftet kjann: Formen «aelve«» er dativ. Pá nor-tfín{ kunne preposisjonen í nemlig styrebáde dativ og akkusativ - akkurat som preposisjonen in pá tysk. I vár tid er dativbayningen i steik tilbakegang de fleste steder." Utviklinga bort fra kasus er ikke noe saernorsk fenomén - kasus narfalt bort i mange andre europeiske sprák. For et par tusen är siden hadde alle indoeuropeiske sprák mange kasus - latin hadde for eksempel Seks. Ogsá latinské dattersprák som italiensk, fransk og spansk har mistet alt som heter kasus. Seinere forsvant ogsá kasus i de fleste germánské spráka, bort-sctt fra i tysk, islandsk og fasraysk. Derimot har spráka i 0st-Europa, *°m polsk, russisk og tsjekkisk, fremdeles like mange kasus som latin. Nominativ Akkusativ Dativ Genitiv 63 Vi kan derfor ikke uten videre pástá at det er gammeldags á ha kasus, eller moderne ä ikke ha det. Det norrene kasussystemet kan fortone seg som en overfledig luksus for oss i dag. Hvorfor kunne en ikke klart seg med bare to for-skjellige former - én for subjektet og én for alt annet - slik som vi har det i de personlige pronomenene i dag? Svaret er at det kunne en sik-kert gjort, men en gjorde det bare ikke. La oss ta et eksempel pá overfledig luksus i moderne norsk: Hvorfor heter det «steinen», «bokö» og «husef» - hvorfor kunne vi ikke like gjerne si «steinen», «boken» og «husen»? Pá engelsk klarer de seg jo godt med den samme artikkelen ved alle ord: «the stone», «the book», «the house». For den som kan norsk, er svaret enkelt: Norské substantiv har kort og godt grammatisk kjenn, samme hvor overfl0dig det matte vsere. Pá tüsvarende máte var det pá norrent: Spráket den gangen hadde fire kasus. Fire kasus er for avrig langt fra noen verdensrekord - finsk har ikke mindre enn femten! Til gjengjeld har finsk ingen preposisjoner. Pá en finne virker derfor vár bruk av preposisjoner minst like gátefull som kasus fortoner seg for oss. Det er heller ikke lett á forklare hvorfor vi i dag sier for eksempel «lengte elter noe», «veere glad i noe», «tenke pá noe», og sä videre. For sá vidt kunne det like godt hett «lengte pä noe», «tenke fór noe» - men det gjer det altsá ikke. Oppgave 44 Hva tror du er grunnen til at det heter «til fots», «til fjells», «til bords» pá moderně norsk, men ikke «til bils», «til skaps»? Oppgave 45 Dersom du kan tysk, kjenner du kanskje regelen for bruk av dativ og akkusativ ved preposisjonen in. Hvordan kan denně regelen brukes i eksemplet med «i aelvo» og «i aelven»? Oppgave 46 1 den norrene teksten pá side 61 er det brukt fire forskjellige far-ger. De grenne orda stár i nominativ, de řade i akkusativ, de liule i i- og de blá i genitiv. Hvorfor er de forskjellige kasusene brukt? Gá fram slik: Granne ord eller uttrykk er enten subjekt eller predikativ. Radě ord er som regel direkte objekt eller styrt av preposisjcm. ' iuh ord er gjerne ■ i : : : eller ; . Blá ord betegner ofte eierforhold eller er slyrt av pťeposiíjon. Leksjon 5 Domalde blir ofret Ynglingesagaen er den ferste dělen av Heimskringla og handler om mange sagnkonger fra eldgammel tid. Her skal vi here om Domalde, som regjerte i Sverige mens det var uár i landet. Vómaldi tók arf eptir foour sinn, Vísburr, ok réo Igndum. Á hans dpgum geroisk í Svípjóo sultr ok seyra. Pá efldu svíar blót stör at UppSQlum. It fyrsta haust blótuau peir yxnum, ok batnaoi ekki árfero at heldr. En annat haust hófu beir mannblót, en árfera var som eöa verri. En it briöja komu svíar fjplmennt til Uppsala, pá er blót skyldu vera. Pá áttu h^ßingjar raöagerö sína, ok kom pat ásamt meö beim at hallaerit mundi Standa af Dómalda, konungi peira, ok pat meö, at peir skyldu honům blóta til árs sér ok veita honům atggngu ok drepa hann ok rjóoa * stalla meö blódi hans, ok svá geröu Jjeir. DoniaJde tok over kongedommet etter far sin, Visbur, og styrte landet. I hans dager bio det hunger og nad i Svitjod (Sverige). Da stelle svearne (svenskene) til store blot (offerfrüter) i Uppsala. Den ferste hasten üfnet de okser, men ärsveksten ble ikke bed re. Den andre hesten tok de til med menneskeofring, men ärsveksten var like üle eller verre. Og den tredje hesten kom svearne i stört antall til Uppsala da blotet skulle vaere. Da rädslo havdingene, og de ble enige om at uäret matte skyldes Do mal de, kon-gen deres, og de kom ogsä over ens om at de skulle ofre han for ä fä god ärsvekst og radfarge alteret med blodet hans, og sä gjorde de. Regionmál Folkeleg bymál Grupp esolidaritet til bygdene ikring. Dermed blir det mindre skilnad innanfor eit starre omráde. Pá Austlandet er det oslomalet som verkar sterkast inn, og hovudstadsmálet páverkar nok ogsá mälet i dei starste byane i andre delar av landet. Men i bygdene pá Vestlandet eller i Trandelag har like-vel bergensmálet og trondheimsmálet langt meir á seie for talemáls-utviklinga enn oslomálet. I Staden for mange ulike bygdemál fár vi altsá ei utvikling mot meir einsarta regionmál, ein slags utjamna dialekt som byggjer pá talemálet i regionsentret. No veit vi at det finst ymse slags talemál i dei starre byane - ulike sosiolektar. Av desse er det standardtalemálet som har hagast pres-tisje. Ein kunne kanskje tenkt seg at det er dette talemálet som vinn fram nár bygdedialektane má vike, men det er slett ikkje alltid tilfeUe. La oss sjá pá eit par dáme: Nár folk i bygder pá Austlandet legg bort «bondske» verbformer som braut og har bMi, gár dei som regel ikkje over til á seie bmt og har brutt slik det heiter pá vestkanten i Oslo, nei, dei gár over til brat/ŕ og har bryti, som er austkantmál. I det gamle folkemálet i Trondheim heiter det til dames ä vis, men ä va>tta. I det yngre folkelege bymälet heiter det á vis og & vit, og det er desse formene som spreier seg til bygdemála - ikkje «fintrondhjemske» former som á vise og á vite. Dette viser at verken skriftmál eller standardtalemál har sá mykje á seie for talemálsutviklinga som mange trur, trass i at vi dagleg fár den slags sprák inn gjennom massemedia. Nár folk ikkje let seg páverke meir enn tilfellet er av mediespráket, heng det truleg šaman med at massemedia er einvegskommunikasjon - det er svaart sjeldan ein fár have til á samtale med dei som opptrer i radio og fjernsyn. Den delen av spráket som blir páverka av massemedia, er nok derfor heist ordtilfanget. For páverknad av bayingsformer og uttale er personleg kontakt mykje viktigare. Pá Austlandet er det «folkemälsformene» breiyt og bryti som breier seg. Ársaka er truleg noko vi kan kalle spräkleg gruvpesolidaritet: Dersom du snakkar for «fint», skil du deg ut frá den sosiale og lokale gruppa du harer heime i. Ein kan gjerne vise med spráket kvar ein kjem frá sosialt og geografisk. Derfor seT vi ög at regional talemäls-variasjon i dag er pá ŕrammarsj i mange land. I eit Europa der lande-grensene stadig fár mindre á seie, er det ein tydeleg tendens til at jnm-vel folk i hagare sosiale lag legg mindTe vekt enn far pá á snakke «dialektfritt». Á snakke med ein «regional aksent» er no sosialt aksŕp-tabelt i dei fleste europeiske land. Det er derfor liten grunn til á tru at dei norské dialektane kjeffi til á forsvinne. Men endre seg vil dei, akkurat som malet har gjort til alle tider. Oppgave 128 Kjenner du dame pá talemálsendringar i ditt omráde som viser at dialektskilnadene er blitt mindre enn far? Kvar kjem dei nye talemálsdraga frá? Er det ein faremon eller ei ulempe at skilnadene mellom dei ulike bygdemála blir borte? 256 Forsvar for knotet Det oppstár ein ny dialekt i vár tid. Det er for langt kome til at vi kan hindre det. Dialekten heiter blandingsmál eller knot. Men dialektane dá, skal vi ikkje halde pá dei, sá pene som dei er? Ja, for alle elskar dialektar (dei pene dialektane, ikkje dei stygge), og aller mest elskar bokmälsfolk dialektar. For meg er det same press og tvang anten ein ber meg snakke ein dialekt eller eit normalisert nynorsk. Eg kjenner meg utilpass under presset. Eg veit dessutan at dialektane blir penare og meir verdfulle di eldre og meir dadsmerkte dei blir. Talemál og dialektar er ikkje det same. Talemál er blandingsmál. Dialekt er i mál-striden alltid det same som museumsmál. Noko som er sá fint og ekstra at ein lyt leggje merke til det. Liksom det normali-^serte talemál - hjá dei som bruker det heile veka meir eller mindre i embets og málstrids medfar - fortonar det seg som eit stasplagg. Sá la folk knote, og gjer det ikkje vanskelegare for dei! Knot og talemál er det same i Noreg i dag. La det kome fram korleis folk verkeleg snakkar. Sá kanskje vi ogsá fár hayre kva folk vil ha sagt, Einar 0kland: Skrivefrukter, 1974 Kva for syn har forfattaren pä dialektar og normalisert nynorsk? Oppeäve 129 Kva meiner du om «forsvar for knotet»? FFB-ve ^ Dialektar og málmerke Kor mange dialektar finst det i Noreg? Á svare pá det sparsmálet er ikkje lett. For kva skal slags skilnader skal ein krevje for at to ulike former av norsk talemál skal kallast «ulike dialektar»? Dersom det til dames er nok at nokre fá ord er forskj ellige, har vi sikkert hundrevis av ulike dialektar. Om ein meiner at sprákformene má vere sá ulike at folk med den eine dialekten ikkje kan forstá folk som pratar den andre, har vi truleg berre ein einaste dialekt her i landet, pluss samisk, finsk og innvandrarmál. Det finst altsá mange moglege svar pá sparsmálet. Det ein gjer i praksis, er á dele inn málfara pá ulike nivá: Farst praver ein á finne fram til ei grov inndeling, basert pá viktige kjenneteikn eller málmerke. Sů kan ein vidare dele kvar av gruppene i nye undergrupper ved á dra Inn fleire kjenneteikn. Tonefall Dersom ein spar folk korleis dei kan hare at ein person snakkar «tran-derskíi, «nordnorsk» eller ein an nan dialekt, vil dei som oftast svare at dei harer det pá tonefallet. Nár vi snakkar, gár tonen opp og ned heile tida. Dette legg vi merke til hos andre som har det same tonefallet som oss. Dersom vi hurer personar med eit heilt anna tonefall, seier vi derimot gjerne :*i dei «syng». Korleis kan dette ha seg? Spar du austlendingar eller tranderar kven som «syng» mest her i landet, vil dei truleg svare nordlendingar og vestlendingar. Spar du 'Wrdlendingar eller vestlendingar, vil dei truleg svare austlendingar flf5 tranderar. Dette kan tyde pá at tonefallet pá Austlandet og i Tran- 257 Skin _so~la eller 'so Ja i morgan? Trykk Tone Lágtone Hagtone delag har noko sams som skil det frá tonefallet vestafjells og i Nord-Noreg. No er det ikkje sá lett á skildre presist korleis tonefallet artar seg. Spräkfolk har likevel prevd á fange inn dette lite handgripelege feno-menet. Stikkorda her er trykk og tone. Trykk har á gjere med det vi oppfattar som styrken pá lyden. Lett eller tungt trykk dreiar seg altsá om det vi kjenner frá musikken som tunge og lette taktdelar. I valsetakt har vi til d0mes ferst ei tung staving og deretter to lette: TAM-ta-ta. Det same har vi i ord som HEST-a-ne og DANS-a-nde. Ein lag eller heg tone er derimot á samanlikne med lyden som kjem när ein slár langt til venstre eller til hegre pá tangentane pá eit piano. I eit tostavingsord som sola ligg trykket pá den ferste stavinga so-. Vi kallar derfor stavinga so- trykktung, medan stavinga -la er trykklett. I austlandsk og trendersk har den trykktunge stavinga lágare tone enn den trykklette. Desse mälfera har lägtone: _so"la. I vestlandsk og nordnorsk er det omvendt - der har den trykktunge stavinga hwgan? tone enn den trykklette. Vi seier derfor at desse mälfera har Iwgtatie: "so Ja. Det er altsá tonen - kva for «tangent» vi bruker pá den trykktunge stavinga - som avgjer om málferet har hegtone eller lägtone. Dersom vi gár utanfor vart eige land, viser det seg at hegtone er det vanlege i dei fleste sprák. Sett i eit vidare perspektiv er det aUsi lagtonen som er awikande - same kor «normal» han enn matte kjen-nast for austlendingar og trenderar. I dei fleste ord legg alle nordmenn trykket pá den same stavinga - til domes seier alle KJ0-pe med trykket pá den ferste stavinga og be-TA-le med trykket pá den andre. I ordet billett ligg derimot ikkje trykket pá den same stavinga i heile landet: I dialektane pá Austlandet og i Trendelag seier dei BIL-lett med trykket pá den ferste, medan norw- 158 og vestlendingar seier bil-LETT med trykket pä den siste. Denne skil-naden finn vi i svaert mange ord, til demes i stasjon, kantor, direktor og parafin, der trykket ligg pá den ferste stavinga i austlandske og tren-derske dialektar, og pá ei seinare staving i Nord-Noreg og pá Vest-landet. Desse tilfella galdt framandord. Men desse trykkskilnadene finn vi ikkje berre i framandord. I ordgrupper med verb + adverb som gá inn, ta opp, slá ned, sende ut og kjerefram finn vi eit liknande forhold: Austlendingar og trenderar legg trykket pá verbet, medan folk i Nord-Noreg og pá Vestlandet legg trykket pá adverbet. Vi finn altsá det same geografiske mensteret som ved tonefallet: Nord-Noreg og Vestlandet gár šaman mot Austlandet og Trendelag. I málprevene lenger bak i boka er trykket markert med eit teikn fere den trykktunge stavinga: 'billett (austlandsk og trendersk) eller bil'lett (nordnorsk og vestlandsk). I grupper av verb pluss adverb er trykket markert slik: 'gá-inn (austlandsk og trendersk) eller gá 'inn (nordnorsk og vestlandsk). Her etter korleis tonefallet er nár du sjelv uttalar ord som bílen, boka, huset. Kva for ei av stavingane i ordet har den hagaste tonen? Har du hagtone eller lágtone? Legg merke til kvar du sjelv legg trykket i desse orda og ord-gruppene: sjáfar, trafikk, kultur, kontant, fá til, gá ut, ta pá, bii med. Legg du trykket pá den same stavinga i alle dema? Dersom du ikkje gjer det, kva kan grunnen vere? Legg alle i klassa trykket pá den same stavinga? Ein kan ofte plassere folk ut frá dialekten deira - utan á ha lese om dialektskilnader. Arbeid i grupper, og sett opp ei liste over kjenneteikn. Oppsummer kjenneteikna etterpá. Kva er dei vikti-gaste kjenneteikna? Ordtilfanget - eller noko anna? Oppgáve 130 Oppgáve 131 Oppgáve 132 Tjukk 1 Alle nordmenn uttalar eit ord som smal pä nokolunde den same mäten " i alle fall er den siste lyden i ordet ein l hos alle. Derimot er det stör skilnad pä korleis folk uttalar ord som dal og hard i ulike dialektar: Pä Austlandet og i Trendelag har ein sist i slike ord ein tjukk l, medan nordlendingar og vestlendingar uttalar dal slik at ordet rimar pä smal, og ordet hard slik at det laet akkurat som har (presens av ä ha). Utbreiinga av tjukk / felgjer altsä det same mensteret som vi har sett fer: Austlandet og Trendelag har tjukk /, medan Nord-Noreg og Vestlandet ikkje har det. Som kart 1 pä neste side viser, finn vi dessen tjukk / eit godt stykke opp i Nordtand - til og med Saiten. Kartet tfser ogsa at i utkantane av omrädet for tjukk l finn vi han berre i ord der han kjem av gammal l, og ikkje ord med gammal rd. I utkantom- il'wa heiter det altsä sot og dal, men bor og gar (= bord, gard). (Sjä over- :Syn over uttalemarkeringane pä side 172.) 259 Den tjukke /-en er ein 1yd som folk i andre landsdelar oftast har störe problém med á fá til. Det er heller ikkje sä rart, for det er litt av ein tungegymnastikk som má til for á läge lyden: Tunga má ferst bey-ast bakover i munnen, far ho rettar seg ut att. Ä beye bakover kallar vi med eit framandord á retroßektere, og den tjukke 1-en kan vi derfor kalle ein retrofleks 1yd. Austlendingar og tranderar har altsá ein «ekstra» i-lyd, nemleg den tjukke Z-en. I ord der denne lyden finst i austlandsk og trendersk, har vestlendingar og dei fleste nordlendingar dels tynn l, dels har dei r-lyd. Tjukk I svarar dels til ord vi skřiv med Z, som sol, blod og folk, dels til ord vi skřiv med rd, som bord, ord og gjerde. Grunnen er at skrift-málet byggjer pá uttaleformer som ikkje lenger finst i norsk. I norran tid uttala dei nemleg slike ord som vi i dag skriv med rd, som r + 3. Lyden ö er den same som f/i-lyden i engelsk this - altsá til deines bord, ord. Ord vi skriv med l, blei uttala med l ogsá den gongen. Ord med gammal rd har altsá utvikla seg pá to ulike mátar: Pá Austlandet og i Trendelag har dei fátt tjukk l, slik at norrent gard og dal begge endar pá tjukk l og blir rimord. I Nord-Noreg og pá Vestlan-det er det derimot norrent rd og r som blir like, slik at gard og bar (préteritum av bera) blir rimord. Eit ord som smal har ikkje tjukk ř nokon stád i landet. Dette ordet blei lánt inn i norsk frá nedertysk elter at ord som dal alt hadde fátt tjukk l i nokre av dialektane. Andre retroflekse lydar I det same omrádet som har tjukk l, blir ogsá samband av tjukk l + framtungeJydar uttala annleis enn der dei ikkje har tjukk l. Framtun-gelydar vü seie lydar som vi uttalar med den fremre delen av tunga opp mot munntaket, altsá t, d, n og s. Dersom vi tek adjektivet^w/ i ein dialekt med tjukk 1 (gul) oglegg til ein í (gult), blir ikkje resultatet gult, men gut. Dersom vi tek sub-stantivet gard (uttala gat) og legg til ein s («til gards»), blir det ikkje gals, men gas. Teikna t og s stár for ein 1yd, som er eit samansmeltingspro-dukt av l + t eller s. Denne lyden kallar vi ein retrofleks t eller s. Det er berre tjukk l saman med ein framtungelyd som gir retrofleks. Dette heng saman med at den tjukke Z-en sjelv er ein «bakover-beygd» 1yd. Adjektivet smal, som har tynn i over alt i landet, heiter derfor smalt i inkjekjenn, aldri smat - det er eit anna ord som kan uttalast slik: smart\ Ordet smart uttala smat - med retrofleks til slutt - viser at desse lydane ogsá kan ha eit anna opphav enn tjukk l + framtungelyd, r é framtungelyd. Det same ser vi enda klarare i déme som sur og vcr (substantiv), som heiter sut (= swrt) og ixes (» til vers) der dei har retrofleksar. Ord som gult og swrt blir dermed rimord i desse dialektane og sut). Retrofleksane har stört sett den same utbreiinga som tjukk / i Sar-Noreg. Kart 1 viser at retrofleksar ved r finst i heile Nord-Noreg. Nord for tjukk i-omrádet - altsá i Troms og Finnmark - heiter det derfor til demes gult, men sut. 160 Tjukk l og retrofleksar finst ikkje berre i Noreg - vi finn desse lydane ogsä i ein stör dei av Sverige. Derimot finst dei ikkje andre sta-der i Europa, men pussig nok i mange indiske spräk. Pakistanske inn-vandrarar har derfor mindre problem enn vestlendingar med ä uttale ein skikkeleg austnorsk tjukk /. Kva slags í-lyd bruker du i desse orda: sil, syl, sol, sal, dal, fcel, Oppgáve 133 del, mál, bál, land, klo, folk, voli, Ole, Ola? Dersom du bruker tjukk Z i nokre av orda, kan du sjá noko system i bruken av tjukk og tynn Z? Har alle i klassa same systemet? Sjá pá dagsrevyen ein kveld. Kor mange av dei som talár, har Oppgáve 134 tjukk 11 Koř mange har tynn Z? Kan du ut frá dette finne ut kva for kant av landet personane kjem frá? Koř mange lydar er det i desse orda nár du uttalar dei: fart, Oppgáve 135 verdi, verdig, ferdig, tam, korsl Korleis uttalar du orda hesje og hersé? Dersom du uttalar dei ulikt, kva er i sá fall skilnaden mel-lom dei? Kan du «forklare» stavefeil som fairl (= faelt) og krerse (= krasje)? Kan du forklare retrofleksane i desse setningane, slik ein aust- Oppgáve 136 lending eller trender ville uttale dei: «Ha dette bole allti vastt gut?» - «Nei, far va de svatt, men ná se de nymat.» («Har dette bordet alltid vaert gult? Nei, fer var det svart, men ná er det nymalt.w) Skarre-r Dei fleste nordmenn uttalar r ved á la tungespissen slá mot gommane i overmunnen. Denne uttalen kallar vi derfor tungespiss-r eller rulle-r. Pá Sarlandet og Sarvestlandet uttalar dei derimot r-en pá ein annan máte. Her er det ikkje tungespissen som blir lyfta opp, men den bakre delen av tunga. Denne Iyden kallar vi derfor baktunge-r eller skarre-r. Skarre-r-en har truleg oppstátt i Paris ein gong pá seksten- eller syttenhundretalet - far den tid fanst det nok ikkje anna enn tungespiss-r i Europa. Pá denne maten skil skarre-r-en seg frá andre norské málmerke, som sikkert har eksistert i málfera i over eit halvt tusenár. Her i Škandinávia dukka denne r-en truleg ferst opp i storbyen Kjabenhavn sist pá syttenhundretalet. Som vi ser av kart 1, breier skarre-r-en seg framleis, seerleg pá Vestlandet. Trass i dette er det lite truleg at skarringa nokon gong vil spreie seg til heile landet. Nár vi ser pä den framgangen skarre-r-en har hatt til no, legg vi merke til at han aldri gär inn pá det omrádet som har retrofleksar. Jamvel om skarre-r-en elles i Europa gjerne ferst dukkar opp i störe byar, har han heller aldri fátt fotfeste i ein einaste by der dei har retroflekse lydar. Det kan altsá sjá ut som om retrofleksar verkar som ein «vaksine» •not skarre-r. Med andre ord: Dersom surr blir uttala sut i ein dialekt, 161