Amalie Skram:
Karens jul
På en av dampskipskaiene i Kristiania lå for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak
uten skorsten, omtrent 4 alen langt og litt kortere på den andre kanten. I begge tverrveggene
var det et lite vindu, det ene like overfor det andre. Døren vendte mot sjøsiden og kunne
lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker, som ble hektet fast i kramper av samme
metall.
Hytten var opprinnelig blitt oppført til ferjemennene, for at de skulle ha tak over hodet i
regnvær og i vinterkulden, når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange
båt. Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, var ferjemennene trukket
annetstedshen. Så ble huset bare benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg. De siste
som hadde gjort bruk av det, var noen stenarbeidere, når de holdt sine måltider to om gangen,
da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.
Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønne.
Den ble stående hvor den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi
ingen inngikk med klage over at den stod i veien for noen eller noe.
Så var det en vinternatt i desember måned bortunder jul. Det drev så smått med snø, men
den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosten alt våtere og fetere.
På gasslyktene og dampkranene lå snøen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom
man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som
girlander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luft fikk gassflammene i lyktene en skitten,
branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den
knallende lyd av skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfære, når
vakten om bord slo glass til avløsning.
Politikonstabelen som patruljerte på kaien, stanset ved gasslykten utenfor det
forhenværende ferjemannshus. Han trakk sitt ur frem for å se hvor langt natten var leden,
men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden
synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke så. Opp igjen med uret. Lyden var der atter,
denne gang blandet med en sakte tyssen. Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille.
Hva djevelen var dette for narreri? Han gav seg til å snuse om i nærheten, men kunne
ingenting oppdage. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet, og denne gang fikk han
fred til å se at klokken straks var 4.
Han drev oppover, forbi huset, undret seg litt, men tenkte sluttelig at det vel måtte ha vært
innbilning, eller hvordan det nå kunne henge sammen.
Da han en stund etter kom samme vei tilbake og nærmet seg huset, skottet han til det. Hva
var det? Så han ikke noe røre seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet fra begge sider
skinnet inn gjennom vinduene, så det tok seg ut som var det tent lys der inne.
Han gikk bort og kikket inn. Ganske riktig. Det satt et vesen på benken tett under vinduet,
en liten sammenkrøket skikkelse, som bøyde seg forover og puslet med noe han ikke kunne
se. Et skritt omkring hjørnet og han stod ved døren og ville inn. Den var stengt.
«Lukk opp» - ropte han og banket på.
Han hørte det fare opp med et sett, det kom som et svakt forskrekket utrop, og så ble det
ganske stille.
Han banket igjen med sin knyttede neve og gjentok:
«Lukk opp, Dere der inne! Lukk opp på øyeblikket.»
«Hva er det? Herregud, her er ingen her» - kom det forskremt fra tett ved døren.
«Lukk opp. Det er politiet! »
«jøsses, er det polletie! - Å kjære, vene, det er bare meg, jæ gjør ingenting, bare
blottenes sitter her, skjønner Dere.»
«Kan Dem ikke se til å få opp døren med Dem, eller Dem ska få ant å vite. Vil Dem . . .»
Han kom ikke lenger, for i det samme gikk døren opp, og i neste nå lutet han seg
gjennom åpningen inn i det lave rom, hvor han akkurat kunne stå oppreist.
«Er Dem galen! Itte lukke opp for politiet! Hva tenker Dem på?»
«Om forlatelse, hr. polleti - jæ lukker jo opp, ser Dere.»
«Det var nok også beste råen» - brummet han.
«Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til å ta lossement her? »
«Det er bare meg, Karen» - hvisket hun. «Jæ sitter her med ungen min. »
Politikonstabelen tok den talende nærmere i øyesyn. Det var et tynt, lite fruentimmer, med
et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinn, rett opp og ned som en stake, og
øyensynlig neppe ganske voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller
jakke, hvis snitt røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt, som hang i
laser forneden og nådde henne til anklene. Føttene stakk i et par hullete soldatstøvler, hvis
åpninger foran var uten snørebånd. I den ene arm holdt hun en bylt filler, som lå tvers på
hennes liv Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode, som diet hennes
magre bryst. Om hodet hadde hun en tjafs av et tørkle, som var knyttet under haken; bak i
nakken stakk hårflisene frem. Hun rystet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg,
klisset og knirket det i støvlene, som stod hun og stampet i en grøtaktig substans.
«Jæ trudde itte det ku sjenera noen» - ble hun ved i en pipende tone - « det står jo
her, dette kotte! »
Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det første øyeblikk hadde han
tenkt å drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så
på dette elendige barnet som stod der med det lille krypet i armen og trykket seg opp til
benken og ikke torde sette seg av frykt og ydmykhet, gikk det en slags rørelse igjennom
ham.
«Men i Jessu navn da - hva bestiller du her, pika mi?»
Hun oppfanget den mildere klang i hans stemme. Angsten fortok seg, og hun begynte å
gråte.
Konstabelen trakk døren til og lukket den.
«Sett deg ned litt» - sa han - «ungen er sakta tung å stå og holde på. »
Hun gled ned på benken.
«Nådda» - sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenk.
«Å herregud, hr. polleti - la meg få være her» lespet hun gjennom gråten. «Jæ ska itte
gjøre ugagn, itte det værdige grand - holle rent etter meg - Dere ser selv - her er ingen
urenslighet - det der er brødskorper. »
- Hun pekte på et filleknytte nede på gulvet. «Jæ går og ber om dagene. - I flasken er det
en skvett vann. - La meg få være her om nettene, tedess jæ får plassa mi tilbake - bare
madamen kommer» - hun holdt inne og snøt seg i fingrene, som hun tørket av på sitt
skjørt!
«Madamen, hvem er nå det da?» spurte konstabelen.
«Det var henne jæ tjente hos. -Jæ hadde slik pen kondisjon med 4 kroner månen og frukost,
men så kom jæ i uløkka, og så måtte jæ jo vekk, forstås. Madam Olsen gikk sjøl og fikk meg
på Stiftelsen, hu er så snill, madam Olsen, og jæ var i tjenesten like tedess jæ gikk på
Stiftelsen og la meg, for hu e alene, madam Olsen, og hu sa hu sku beholle meg, tedess jæ itte
ku' orke mer. Men så kom dette på, at madam Olsen sku' reise, for hu er jordmor, madam
Olsen, også ble hu syk liggenes der oppe på landet, og nå sier dem hu kommer itte før til
jula.»
«Men gudbevare meg vel, å gå slik og slepe omkring med ungen, mens du venter på
madamen. Kan det være mening i slikt noe?» Konstabelen rystet på hodet.
«Jæ har ingenstans å være» - sutret hun. «Nå siden far min døde, er det ingen til å ta meg i
forsvar, når min stemor kaster meg ut. »
«Men barnefaren da? »
«Han da,» sa hun og gjorde et lite kast med nakken. «Det er nok itte noen skikk å få på
ham, lell. »
«Men du vet da vel det, at du kan få'n dømt til å betale for barnet?»
«Ja, dem sier så» - svarte hun. «Men håssdan ska en bære seg at, når han itte fins? »
«Oppgi du bare navnet hans til meg, du» - mente konstabelen - « så ska han nok bli
fremskaffet.»
«Ja, den som visste det» - sa hun stillferdig.
«Hå for noe! Kjenner du itte navnet på ditt eget barns far?»
Karen stakk fingeren i munnen og suget på den. Hodet gled forover. Det kom et
hjelpeløst, fjollet smil på ansiktet. «N-e-i,» hvisket hun med en langtrukken betoning på
hver bokstav og uten å ta fingeren bort.
«Nå har jæ aldri i mine da'r hørt så galt» - satte konstabelen i. «Jessu navn da, håssdan gikk
det ti at du kom i sammens med ham? »
«Jæ traff ham på gata om kveldene, når det var mørkt,» sa hun, « men det varte itte lenge,
før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham. »
«Har du itte spurt deg for da?»
«Det har jæ jo allties, men det er ingen som vet hvor han er blitt av Han har tatt seg en
plass på landet, ventelig, for han hadde enten med hester eller kuer å gjøre; det ku jæ kjenne
på lokta, som føl'te ham. »
«Gud bevare meg vel for et slags stell,» mumlet konstabelen. «Du må gå og melde deg til
fattigvesenet,» sa han høyere, « så det kan bli en greie på detteneherre. »
«Nei, det gjør jæ itte,» svarte hun plutselig stedig.
«Det er da vel bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly, fremfor det du går på
nå,» sa konstabelen.
«Ja, men når bare madam Olsen kommer - hu er så snill, madam Olsen - hu tar
meg til månespike, jæ vet det så visst, for hu lovte det -så kjenner jæ en kone som vil ta
oss i lossji for 3 kroner månen. Hu vil passe ungen mens jæ er hos madam Olsen, og så
skal jæ gjøre henneses arbei, når jæ kommer fra madamen. Det blir så vel alt sammen, når
bare madam Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem. »
«Ja, ja, jenta mi, hver som er voksen, rår seg sjøl, men her har du ingen rettighet til å
oppholde deg. »
«Om jæ sitter her om natten - kan nå det gjøre noe? Å herregud, la meg få lov til det,
ungen ska itte få skrike. Bare til madamen kommer - å go'e polleti, bare til madamen
kommer. »
«Men du fryser jo fordervet, både du og barne'.» Han så på hennes usle klær.
«Her er da allties likere her enn ute på åpne gata, ser Dere. Å, hr. polleti - bare til
madamen kommer. »
«Egentlig så sku' du nå på stasjonen, ser du» - sa konstabelen i en overveiende tone og
klødde seg bak øret.
Hun for opp og flyttet seg bort til ham. «Itte gjør det, itte gjør det,» klynket hun, idet hun
med sine frosne fingrer grep fatt i hans erme. «Jæ ber så vakkert - I Guds navn - bare til
madamen kommer. »
Konstabelen betenkte seg. Tre dager til julen, regnet han ut.
«Ja, ja, la gå,» sa han høyt, idet han reiste seg. «Du kan være her til julen, men ikke en dag
lenger. Og legg merke til det: Det er ingen som må vite det. »
«Gud signe Dere, Gud signe Dere, og takk skal Dere ha,» brøt hun ut.
«Men pass på å være vekk klokken 6 presis om morgenen, før de begynner trafikken her
ute,» la han til da han var halvt ute av døren.
Neste natt da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling,
tilbakelent mot vinduskarmen Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt
mot ruten. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove.
Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometret ned til 12
grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus
kom det et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige.
Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allestedsfra. Man var nesten
nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene
atter blitt isfri, og føret var verre enn noensinne.
Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen der ned. Han hadde hatt fri de siste par
netter på grunn av en forkjølelsesfeber, som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han
ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.
Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere
skritts avstand, det som brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i
nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på
ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over
dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det være hendt
noe?
Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på
en jernstang, som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av
krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig.
De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i
munnen. Nedover dets kinn var det fra brystvorten silt noen dråper blod, som lå størknet
på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil.
«Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet.
«Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre han har nå vel en
mening med det. »
Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen
for å melde tildragelsen.
Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive
ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens
løsgjengere.
Fra Politiken, 1885