God dag! Jeg er et dikt
Kom skal jeg ta deg i hánden
og leie deg fram
like trygt som man leier
gamle damer og blinde
over gaten.
Hvordan star det til?
Svommer vildanden fremdeles stille?
Og dei gamle fjell i syningom
er de alltid eins á sjá?
Ingen master pá toppen?
Ingen hull i siden?
ogi vatnet leikar fisken
med annan risk
og elsket er landet
som mor av sonn? Det var bra.
Da kan vi ga videre.
Dette ápne og vennlige diktet bryter med vanlige sjangerforventninger, for selv i 1960 var en sápass hverdagslig sprákbruk uvant i lyrikken. Diktet presser seg ikke pá, men pákaller oppmerksomheten ved et kamerats-lig «God dag!». Selv om situasjonen har karakter av á vasre et tilfeldig mote, aner vi en mild utálmodighet bak den hyggelige jeg-du-strukturen. Diktets mange sporsmál til oss (for eksempel «Svommer vildanden fremdeles stille?») indikerer at det ápenbart ikke er snakk om noen dag-ligdags samtale, men en metapoetisk tale. Sprákbruken alluderer til norsk litteraturs mest kjente tekster, blant annet Welhavens «Sofuglen», Ivar Aasens «Dei gamle fjelli» og «Nordmanden» og Bjornsons «Der ligger et land». Felles for dem er at de konnoterer noe alvorlig, nasjonalt og hoytidelig. Er alt som for? blir vi spurt i litteraturens sprák. Er alt rolig, trygt og harmonisk? Selv om diktet forsikrer at «Det var bra», krever dette overraskende motet en refleksjon: Hva var ná dette for et dikt? Er det flere slike dikt ute og gár? Denne metapoetiske ínvitasjonen til á bli kjent med ŕlere slike hyggelige dikt inngár ápenbart i modern-ismens bruddestetikk, selv om den sjelden er sá vennlig som her. Diktets avskjedsreplikk, «Da kan vi gá videre», henspiller ikke bare pá «uventet mote pá gata»-situasjonen, men oppfordrer kanskje ogsá til en videre littercer van dring. A «gá videre» fra «dei gamle ŕjell i syningom» inviterer trolig til en vandring i ukjent litteraert terreng. Det er neppe tilfeldig at tekstene diktet alluderer til, ikke kan sies á tilhore den mest levende