Edda	UniVERSITETSFORLAGET
	Argang 106, nr. 2-2019, s. 95-109
	ISSN online: 1500-1989
VITENSKAPELIG PUBLIKASJON	https://doi.org/10.18261 /issn. 1500-1989-2019-02-02
«Det var faktisk noksa trist med den nesen». Jodisk identitet og assimilasjon i Torborg Nedreaas' Musikk fra en bla bronn og Ved neste nymane
«That nose was actually quite distressing)). Jewish Identity and Assimilation in Torborg Nedreaas' Musikk fra en bla bronn (Music from a Blue Well) and ^ed neste nymane (By the Next New Moon)
Torill Steinfeld
Torill Steinfeld er professor emerita ved Universitetet i Oslo. torill.steinfeld@iln.uio.no
Ho har publisert artiklar og boker om mellom anna Camilla Collett, morsmalsfaget si historie, kanon-danning, litteraturhistorie, Madame de Stael og 1814, romantisk medisin o.a
SAMMENDRAG
Artikkelen analyserer hvordan hovedpersonen Herdis' jodiske familiebakgrunn framstilles i Torborg Nedreaas romaner Musikk fra en bid bronn (1960) og Ved neste nymane (1971), og drafter hva denne bakgrunnen og tidens antisemittisme betyr for Herdis selvbilde og forhold til omverdenen. Romanene betraktes ogsa som et bidrag til historien om jodisk assimilasjon i Norge. Videre ma fokuseringen pa det jodiske i Musikk fra en bla bronn forstas i lys av den antisemittiske bolgen vinteren 1959-60.
N0kkelord
Torborg Nedreaas, Musikk fra en bla bronn, jodisk assimilasjon, Den antisemittiske bolgen ABSTRACT
This article explores how the protagonist Herdis's Jewish family heritage is depicted in Torborg Nedreaas's Musikk fra en bla bronn (1960; Music From a Blue Well, 1988) and Ved neste nymane (1971; By the Next New Moon). The novels are interesting contributions to the history of the assimilation of Jews in Norway. Music From a Blue Well must also be understood as part of the reaction against the anti-Semitic wave during the winter of 1959-60.
Keywords
Torborg Nedreaas, Music From a Blue Well, Jewish assimilation, The anti-semitic wave
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
f" Idunn
96       TORILL STEINFELD
Ta deg i vare og vokt deg vel sá du ikke glemmer det du har sett med egne 0yne. Sá lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal forteile om det til dine barn og barnebarn [... ]
5. Mosebok, 4:9
Et underbelyst terna i faglitteraturen om Torborg Nedreaas' romaner Musikk fra en blä brenn (1960) og Ved neste nymäne (1971) knytter seg til det som angár jodisk identitet og assimilasjon. Romanene folger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsár i Bergen og Kobenhavn, med forste verdenskrig som et sasrlig viktig tidsavsnitt og foreldre-nes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Mořen Franziskas jodiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, sasrlig i Musikk fra en blä brenn. Men nár det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Ogsá de fleste anmelderne av Musikk fra en blä brenn neglisjerte Herdis'jodiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er sá sjelden at protagonisten i norské romaner plasseres i en familie med jodiske og «halvjodiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer nár hun skildrer hvordan livet i en slik «Wandet» familie kunne arte seg.
I de seinere tiár har det báde i Norge og internasjonalt vasrt en okende interesse blant historikere for jodisk historie. Ogsá litteraturforskere har tatt del i dette, men i liten grad i Norge. Det mest omfattende arbeidet om joder i norsk litteratur er Gertraud Rothlaufs avhandling, Vom Schtetl zum Polarkreis. Juden und Judentum in der norwegischen Literatur; hun skriver ogsá et par sider om Nedreaas' forfatterskap (2009, 218-221). Men det savnes mer forskning om hvordan jodisk identitet og assimilasjon behandles i norsk skjonnlitte-ratur, blant annet fordi skjonnlitteratur kan formidie opplevelser, sanseinntrykk, folelser og mellommenneskelig erfaring pá andre og mer finmaskete mater enn de sakprosaen rar over. Et formal med denne artikkelen er derfor á lese Herdis-romanene med vekt pá skild-ringen av de identitetsmessige og kulturelle konsekvenser en jodisk slektsarv kunne fá under gitte samfunnsforhold, og da sasrlig for den som tilhorte en «Wandet» familie. Musikk fra en blä brenn skal dessuten relateres til den internasjonale debatten om anti-semittisme i 1959-60 og til den biografiske bakgrunnen for romanene.
Det er et premiss for artikkelen at en del skjonnlitteratur kan leses som det historikerne kaller beretning, dvs. at litteraturen betraktes som kilde til viten om det samfunn tekstuniverset refererer til. I dette tilfellet dreier seg om et norsk bysamfunn i en tid som ligger forut for Holocaust. Videre stár jeg i gjeld til tanken om at skjonnlitteratur kan vasre sasrlig ver-difull som kilde nár en soker innsikt i forhold hvor kildetilfanget ellers er tynt, og hvis forfatteren har benyttet egne erfaringer, gjerne barndomserfaringer. Jeg har ogsá notert meg Edvard Bulls rád om á ha et sasrlig blikk for bipersoner i slike romaner og hans pástand om at forfatteren i sin skildring av vanlige hendelser og opplevelser má ta hensyn til hva infor-merte lesere har kjent til, mens det mer spesielle, som ofte knyttes til protagonisten, ikke forutsetter en slik gjenkjennelse (Bull 1981; Iddeng 2005). I noen grad regner jeg meg selv som en slik informert leser, fordi min bestefar i likhet med Nedreaas sin var jodisk, og jeg har kjennskap til situasjonen for en «Wandet» familie i mellomkrigstidens Bergen. Jeg vet ogsá hvordan fortellinger om dette kan traderes gjennom generasjoner - inkludert fortel-linger om utstoting og forholdet til jodiske slektninger og, ikke minst, viten om hvem de var som ble myrdet i Auschwitz. Slik viten er gjerne anekdotisk, men i den grad det dreier
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 97
seg om reaksjoner som kan regnes som vanlige i slike familiekretser, kan den underbygge seleksjonen av detaljer i en tekstanalyse.
I Nedreaas' forfatterskap introduseres Herdis-skikkelsen i novellesamlingene Trylleglas-set (1950) og Stoppested (1953). Deler av et par av novellene inngár siden i bearbeidet form i romanene. Men i novellene tildeles ikke Herdis jodiske slektsbánd. Og i Ved neste nymäne tenderer forholdet til det jodiske til á bii borte igjen. Forskjellen inviterer en til á sporre: Hvorfor kommer det jodiske opp nettopp i 1960? Sporsmálet tilsier at romanene, og sasrlig Musikkfra en blä brenn, ogsá er interessante som levning, dvs. at en betrakter verket som et vitne om besternte forhold i tiden da det ble til, og som en sprákhandling i en besternt his-torisk kontekst. I dette tilfellet er konteksten den antisemittiske böigen vinteren 1959-60 og andre hendelser i 1960. Det er derfor en av artikkelens teser at hendelsene denne vinteren ikke bare initierte Nedreaas' radiokáseri «Ved en grense», holdt i januar, men ogsá pávirket utformingen av Musikkfra en blä brenn. Begrepsparet beretning/levning er gjengs historisk-faglig inndeling, og historikere har brukt den nár de har droftet bruk av skjonn-litteratur som historisk kilde (Bull 1981; Iddeng 2005). I analysen har jeg stottet meg pá denne droftingen, som selvsagt ikke underslár forskjellen mellom sakprosa og fiksjon.
Nok et perspektiv skal nevnes: I de siste tiára har interessen for minner okt, bade innen-for humaniora og samfunnsvitenskapene, og det har vasrt skrevet mye om hvordan minner fra og om andre verdenskrig traderes. Forskere har blant annet benyttet Marianne Hirschs begrep «postmemory» om det fenomén at nye generasjoner i jodiske familier tar inn over seg myrdete slektningers skjebne, selv om man ofte bare kjenner til disse fra fotografier, avisutklipp, arvede gjenstander, omtale i familiekretsen o.a. (Hirsch 2008). I annen sam-menheng har Susanne Bier brukt ordet «katastrofegen» om noe av den mentaliteten som har preget etterkrigsgenerasjonen, selv om jodiske foreldre ikke ble direkte rammet. Ogsá W. G. Sebald har droftet hvordan mennesker som ikke selv erfarte traumatiske krigshand-linger, kan inkorporere minner om slike hendelser. Selv var han bare ett ár da krigen sluttet, og omrádet hvor familien bodde, ble lite berort av bombingen i krigens sluttfase. Likevel skjer det et vedvarende minnearbeid: «Yet, to this day, when I see photographs or documentary films dating from the war I feel as if I were its child, so to speak, as if those horrors I did not experience cast a shadow over me» (Sebald 2002, 66). Tar man dette perspektivet med seg til lesningen av romanene om Herdis og har i minnet at Torborg Nedreaas og hennes mor gjennomlevde annen verdenskrig som «mischlinger» av annen og forste grad med den usikkerheten dette medforte, og at de opplevde at jodiske slektninger i Norge flyktet til Sverige og siden fikk vite at slektninger i Tyskland var blitt deportert og myrdet, ápner dette for á la «skyggen» av Holocaust bevege tolkningen. Da legges det til grunn at romanene ble skrevet etter krigen av en forfatter vi má anta levde med en sasrlig bagasje av minner og imaginasre tankebilder. For forskeren blir dermed forholdet mellom fiksjon og biograf i en utfordring.
I droftingen av romanenes historiske bakgrunn har jeg stottet meg pá verk om jodisk historie i Norge (Mendelsohn 1987; Sebak 2008). Omtalen av den antisemittiske bolgen bygger pá en selektiv gjennomgang av norske aviser, sasrlig Friheten i tidsrommet desem-ber 1959-februar 1960; og faglitteratur. Irene Iversen har generost gitt meg tilgang til Torborg Nedreaas' samling av anmeldelser av Musikkfra en blä brenn, i alt 33. Hun har for ovrig selv i flere artikler nevnt bade Nedreaas' og Herdis' jodiske bakgrunn (Iversen 1990). Bare omtalte avisartikler fores opp i litteraturlisten.
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H
98       TORILL STEINFELD
ARV OG MILJ0
I et intervju fra 1974 har Torborg Nedreaas fortalt om sitt forste mote med lyrikeren Alf Larsen. Sammenkomsten forte til et uventet vennskap mellom to politiske antagonister, den ene datterdatter av en jode, den andre Holocaustbenekter og «norsk litteraturs storste antisemitt» (Ebbestad-Hansen 2017). Et par forfattere mottes pä Theatercafeen, samtalen kom inn pä joder, «og da var jeg selvfolgelig pä vakt», forteiler Nedreaas: «Jeg skjov hatten bakover og sä pä ham nedenfra - sänn. For du vet - det er ikke nesen, det er pannen. Og det sä ogsä han. - A, sa han, er De av jodisk slekt? - Ja, sa jeg.»
I samme intervju nevner hun sin jodiske oldefar, at han brot med sin sonn da denne «gikk ut av Synagogen», moren som var «halvjode», og sin egen og morens situasjon under krigen (Modal 1976, 97f).
Torborg Nedreaas' kommentar vitner om en utbredt folkepsykologisk forestilling: at en jodisk slektsarv kan avleses pä besternte kroppslige detaljer. Nedreaas nevner pannen; det gjor hun ogsä i De varme hendene (1952). Her har forfatterinnen Gusta Hvals nevo ikke annet igjen «av det jodiske preget enn den skrä pannen» (123). Men Nedreaas opplevde selv at hennes «ranke ornenese» ble omtalt offentlig (Riisoen 1960), og hennes alter ego, Herdis, er meget opptatt av neser, sin egen inkludert. Herdis fascineres ogsä av morens morkladne hud, morke här og oyne; som liten synes hun moren likner «en voldsomt pen sigoynerdame». Det er dette utseendet som gjor at Franziska sies ä likne skuespillerinnen Sarah Bernhardt - selv illegitim datter av en jodinne: «Den vidunderligste av alle [...] - Ja tenk, det sa de bestandig da jeg var ung» (Nedreaas 1960, 29, 235).
Det fins äpenbare paralleller mellom den familiehistorien Torborg Nedreaas (1906-1987) forsyner Herdis med og hennes egen bakgrunn. Nedreaas var oldebarn av Karl (Kiwe) og Anna Herschel, som slo seg ned Bergen sä tidlig som i 1850-ärene. De kom fra Bukovina og Galicia. Karl Herschel handlet med ur; han var en tid grossist for jodiske omforselshandlere og fikk ogsä et navn som skribent om jodisk religion. Familien var orto-doks; de skal bl.a. ha holdt hons av hensyn til jodiske spiseregler. Urleverandoren hans holdt til i Hamburg, og fire av Herschels barn kom til ä bosette seg der. Sonnen Leon(ard) giftet seg med en bergenserinne i 1887. Datteren Augusta, som ble Torborg Nedreaas mor, var ett av flere barn fra dette forholdet. Leon Herschel og tre sosken dode for krigen; to sos-ken ble myrdet i Theresienstadt, og en soster overlevde krigen (Sebak 2008, 50f; Mendel-sohn 1987, bd. 1, 301). Leon var spräklasrer og oversetter og hadde en tid agentur- og mas-kinforretning. Den brant under bybrannen i 1916. Pä denne tiden hadde Bergen i under-kant av 90 000 innbyggere, hvorav rundt 40 var registrert som joder, men det kan ha vasrt noen flere hvis man regner med konverteringer og tvangsutmeldte (Heiland 1916, 17, 35; Sebak 2008,29). Leon Herschel ble for eksempel dopt samtidig med datteren Augusta, flere är for han inngikk ekteskap.
I likhet med Torborg Nedreaas har Herdis en jodisk morfar som er spräklasrer. Simon Kern var blitt utstott av foreldrene og gjort arvelos, men har forbindelse med sosteren Sarah, som bor i byen. Skildringen av ekteparet Sarah og Peter Goldapffel i Musikkfra en blä brenn kan minne en om Sara og Moritz Zuckerman, Leon Herschels soster og svoger. De eide Zuckermans magasin i Bergen, ifolge reklamen «Landets storste Specialforretning i fasrdige Herre- og Gutteklasder» (Sebak 2008, 79). Romanens Goldapffels driver kunst-handel, og her er navnelikhet. Men utover det ä bidra til skildringen av den jodiske fami-
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | iifiiiiii
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 99
liekonteksten i Musikkfra en blä brenn fungerer disse to karakterene primasrt som repre -sentanter for en politisk radikalisme i 1917 med sin anti-krigsholdning og sitt forsvar for den russiske revolusjon, Lenin inkludert. Mens det siste kan savne biografisk forankring -ekteparet Zuckerman flyttet til Hamburg i 1908 - er Sarahs forklaring av Simons brudd med foreldrene gjenkjennelig. For «blandingsekteskap» var ikke akseptert innenfor jode-dommen og forte til (tvangs)utmeldelse av Synagogen:
Det er jo denne gamle historien med Simon, som brat med alt det, som ellers holder slekten sammen. Han har gjort váre foreldre forferdelig mye vondt - det er ingen som kan forstá dette, med mindre de kjenner det ubrytelige trosgrunnlaget som hele tilvasrelsen til sá mange av oss hviler pá. (Nedreaas 1960,186)
Og sá synes det á ha variert noe hvorvidt slike ekteskap medforte totalt brudd med hele slekten.
I romanuniverset bestár familien Kern av Simon, hustruen Johanne og dotrene Franziska, Rakel og Fanny, samt sonnen David. I forhold til egen bakgrunn styrker Nedreaas med navngivingen familiens jodisk-kulturelle forankring. Soskenflokken Herschel het Augusta, Alf, Anna, Agnes og Erika. Rakel og David er jo fornavn fra Tanakh/Det gamle testamentet, og Fanny som variant av det jiddiske navnet Feige var vanlig i jodiske familier. Nedreaas kan dessuten ha navngitt Fanny etter Leon Herschels soster, Fanny Orchudesch, som ble myrdet i Theresienstadt. At David handler med ur og fár sin forsyning fra Hamburg, trekker ogsá pá familiehistorien og, mer generelt, pá koblingen joder og klokke-handel, inkludert omreisende «klokkejoder». Herdis' kristelige farmor kommenterer ham slik overfor Herdis:
De Syndens fedre som hjemsokte Herdis var morens fedre - det var joden Kern, som fornektet Jesus og foraktet kirken. David Kern reiste til Hamburg to ganger i áret for á gá i Synagogen og for á kjope opp klokker - - okk, okk, okk, - som han snot folk med nár han solgte dem i butikken hjemme i Koppers-muget, for det visste hele byen. (88)
Det framgár ikke av romanen at David selv regner seg som jode, derimot at han savner Gudstro. Sostrene er kristne. Dette viser seg nár Rakel imotegár Fannys kritikk av awisende slektninger i Tyskland, men selv legger inn en brodd mot jodedommen: «Blod er tykkere enn vann. Og var religion forlanger iallfall at vi har litt kjasrlighet á gi til andre» (31).
Miljoskildringen i Musikkfra en blä brenn og Ved neste nymäne er begrenset av det erfa-ringsrommet som tildeles Herdis. Pá fiksjonens historienivá kan det tenkes kontakter mel-lom voksne som hun ikke har kjent til. Med dette forbeholdet synes kontakten med beste-farens familie á ha vasrt meget begrenset, utover omgangen med ekteparet Goldapffel. Simon Kerns foreldre onsket ingen omgang, men som barn eller helt ung klarte Franziska á komme seg inn til dem. Ved en anledning forteller hun om dette:
Nei, de var ikke glad i oss de gamle. Men jeg gikk etter lukten! Ä Gud, for salige dufter det bestandig sto ut av det kjokkenvinduet pá Nordnass. [... ] Og jeg sokte stadig dit utover, til disse besteforeldrene som ikke ville vite av oss, gikk rundt huset og snuste. Til slutt kunne j eg ikke dy meg - á Gud, j eg ble sá forferdelig sulten utenfor de vinduene. (181)
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H
100      TORILL STEINFELD
Hun gár inn, moter farmoren - «overstrommende var hun ikke akkurat» -, fár en honse-vinge som smaker hvitlok og timian, og gir seg ikke for hun fár oppskriften. Denne bruker hun som voksen. I et familieselskap hos Franziska gleder Sarah Goldapffel seg nettopp over «den fine duften av den kokte honen»: «- Simon! Kjenner du igjen denne duften! Det er jo akkurat som hjemme». Oppskriften var den eneste arven «vi fikk», og den matte Franziska hente selv, bemerker Simon med «et smilende sideblikk som minnet om et vepsestikk», og Sarah responderer med «en liten rodme under oynene» (181).
I likhet med Torborg Nedreaas selv har sosknene Kern jodiske slektninger i Tyskland. Under en opphetet diskusjon i Musikkfra en blä brenn anklager Fanny dem for aldri á ha «vist oss noen kjasrlighet», mens Franziska viser til en fraskilt kusine, Friedl: «Hun er ikke bundet av Synagogen, hun har vist at hun regner oss for sine slektninger - hun har da vist oss báde varme og kjasrlighet!» For Fanny teller ikke dette: «Friedl er jo hedning» (31). I Ved neste nymäne fár vi vite at Friedl ble Spartakist, og Herdis' mor holder henne fram som et ideal for Herdis, i en kritikk av det egosentriske i Herdis' egen frihetsstreben. Friedl kom ogsá i konflikt med familien som ung, forteiler Franziska: «Men hennes oppror gjaldt ikke bare hennes egen frihet. Hun har brutt med alt det de mente var allmenn skikk og bruk -men for á frigjore andre!» (183). Friedl-karakteren representerer altsá et brudd med slektsnormene pá flere plan; ett er at hun ikke har awist kontakt med de «halyjodiske» slektningene i Norge. I samme verk snakker Herdis om en fetter av morén, Kiewe, fra Hamburg. I tid er episoden lagt til ca. 1921. Kiewe har vasrt soldát under krigen, og familien har ikke hort fra ham siden november 1918. Herdis har selv aldri mott ham. For Herdis blir han et fascinasjonsobjekt; i et brev har han spokt med at han vil forlove seg med henne nár hun bii stor. I romanuniverset representerer han krigens meningsloshet, men ogsá en drom om Palestina. Men báde Friedl og Kiewe omtales bare i en episode eller to i roma-nene.
Sammenlignet med Herdis' familie pá farssiden representerer morsslekten en storre Verden: geografisk, religiost, politisk og sosialt. Selv om Simon Kern med familie ikke var fattige for krigen - de har bl.a. malerier de kan selge nár Simons tyskvennlige holdning gjor at han mister sprákelevene sine -, er det okonomisk avstand til Goldsapffels; disse er vel-stáende. Pá farssiden er Herdis' far, Leif Hauge, en kontorist som slár seg opp som spekulant under krigen. Hans mor er enke. Leif Hauge gifter seg igjen, med Anna, og fár en dat-ter, men ender opp i meget trange kár i Ved neste nymäne. Det fortelles ikke om kontakt med andre i farsfamilien.
Familien Kern har bánd til báde jodisk, tysk og norsk kultur. Simon Kern er norsk stats-borger, men regner seg som tysk, ifolge Rakel. Han er sterkt tyskvennlig under krigen, til fortvilelse for Fanny, som forlover seg med en norsk sjomann, og til okonomisk skade for familien. En tid blir han til og med fengslet, mistenkt for spionasje, men han slippes snart fri. Det historiske grunnlag for dette var to storre spionsaker i Bergen váren og sommeren 1917 som vakte stor oppstandelse i byen og hvor pressen aktiverte antisemittiske fordom-mer (Greve 1982,48f.).1 Simon verken feirer eller ikke feirer jul, fortelles det, til forskjell fra Goldapffels, som ikke feirer jul. Men han gár med til alle juleselskaper hvor det serveres
1. Jf. Bergens Tidendes omtale av tiltalte Karl Richard Schwarz: «Han er meget blek, har skinnende sort haar og smaa, listige sorte oine. Hans utseende synes at tyde paa jodisk avstamning, hvilket bekrEeftes av en eiendomme-lig leespende stemme». (1917, 4).
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 101
god mat. Fanny er opprorsk mot faren: «[...] han har da heller aldri gjort oss noe annet enn ondt» (1960, 34). Og Herdis undrer seg over tilnavnene hans: «Det var mangslags navn pä hennes bestefar: timelasreren, tyskeren Kern, Joden Kern. Og nä ogsä spionen Kern - men hvorfor?» (136f.). Venninnen Mathilde bidrar med noe oppklaring etter spionsaken: «[...] vet du hva som stod i en avis inne i Kristiania [...] - Det stod at hele forfolgelsen av Simon Kern kom av at han er jode. Og det tror jeg og!» (1971, 59). For Herdis innebasrer replikken en ny viten om antisemittisme som fenomen, og det er knapt tilfeldig at Nedreaas lar opp-lysningen komme fra en venninne med far i arbeiderbevegelsen.
KRÖPPEN, LUKTEN, FARGENE
Forste kapittel i Ved neste nymäne har overskriften «Ekko». Det er Herdis' refleksjoner over det ä vasre menneske som innieder romanen:
Det er noe sä aldeles forunderlig og ubegripelig ä vagre et menneske. For man er ikke bare denne eller hin person med armer og bein og oyne og orer og nese og mage og alt som horer til. Man er dessuten alt det som man har opplevd. Dessuten er man pä et eller annet gätefüllt vis alle de tingene og menneskene som man pä en eller annen mäte er knyttet til. (5)
Passasjen kan illustrere identitetstemaet i romanen, for Herdis er ikke bare en sasregen per-sonlighet, hun inkorporerer ogsä andres opplevelser og vasremäter. Et gjennomgangsmotiv i romanene er hennes vansker med ä avgrense seg fra moren, et problem som forsterkes av morens vekslinger mellom ä vise varme og omtanke og ä distansere seg fra datteren (Steinfeld 1983). Men symbiosetendensen slär ogsä ut i forhold til andre familiemedlemmer. När Herdis for eksempel ser Davids fingrer knyte seg «omkring armlenet i en sakte uro» - han er ung og sykdomsmerket -, kjenner hun det «helt ut i tasrne» (1960, 184). I vär sammen-heng er det sasrlig interessant hvordan hun forholder seg til familien Kern.
For Herdis er det spesielle ved morens familie i stor grad knyttet til sanseinntrykk: lukt, syn, horsel. Ved bestefaren henger det bestandig «en sloret og kriblende krydderduft, en lukt som kunne merkes allerede i trappeoppgangen der hvor besteforeldrene bodde» (1960, 37). Dette inngär i byens fysiognomi, for enhver oppgang har «sin lukt, sin karakter, sitt ansikt» som vitner om «det underlige som kunne vasre sjelen i hvert av hjemmene» (99). Men lukten er ogsä sasregen for familien Kern. Franziska «gikk etter lukten» da hun opp-sokte sine besteforeldre. Herdis er derimot ambivalent overfor lukten fra besteforeldrene; hos moren og tantene er denne lukten «bare god» (37). Tidligere, i Torborg Nedreaas' skild-ring av Gustas minne om sitt eneste mote med sin jodiske bestefar i I de varme hendene, framheves ogsä lukten. Faren tok Gusta med til hennes bestefar i et forgjeves häp om for-soning; Gusta sä selv ut som «en liten jodepike». Etterpä, etter at bestefaren brutalt har awist dem, og hun har kjent «forvisningen, hjemlosheten i huden for forste gang», er det lukten hun best husker. Hun gjenkjenner den ogsä fra foreldrehjemmet. I hennes eget hjem som voksen har lukten blitt «uttynnet og mildnet [... ] den samme lukten av sott, fremmed krydder, som var blitt hjem for henne gjennom et langt liv» (1952, 123f.).2
2.   Takk til Kari Jegerstedt som gjorde meg oppmerksom pä Gusta-skikkelsen.
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
f" Idunn
102      TORILL STEINFELD
Grethe Fatima Syed har i en artikkel droftet hvordan Nedreaas gjengir sanseinntrykk i Av mäneskinn gror det ingenting. Hun framhever nettopp lukten. Denne «olfaktoriske» san-sen er «kanskje den aller mest direkte», den «mest primitive»; den «gär utenom et redige-rende senter i hjernen og er minst endret i menneskenes evolusjonshistorie» (Syed 2016, 22). I et slikt perspektiv vitner Herdis' og Franziskas snusing om grunnleggende behov for tilhorighet, men ogsä om komplikasjoner knyttet til de jodiske tradisjonene som luktene basrer bud om for den som var i en mellomposisjon eller var blitt utstott. Lukten binder familien sammen, men den vitner ogsä om det sasrlige, diasporaen og, for den som var blitt forskutt: hjemloshet og rotloshet.
Utseendemessig utmerker familien Kern seg ved sine morke farger og skiftninger. Tan-tenes här er langt, tykt og morkt, mens Sarah har rustrodt här. Bäde moren, tantene, beste-faren og David har brune oyne som kan skifte farge og - sasrlig for sostrene Kern - glitre. Til sammenligning er Herdis' fars oyne lyse, og begge bestemodrene har blä oyne. Annas oyne er «like brune bestandig, de ble verken gule eller gronne eller svarte slik som morens oyne» (1960,118).
Ogsä nesene kjennetegner Kern-familien. Da Herdis var liten, var hun redd for beste-farens störe nese. Siden syntes hun at han lignet en «trollmann» (1960, 37f). Ved en anled-ning kommenteres Franziskas nese. Konteksten er hennes jodiske astt og forholdet til pen-ger, og Franziska tar utfordringen: «[...] jodeblod? Ha, ha, fra den kanten har jeg iallfall arvet et framtredende snyteskaft» (221). Herdis er ogsä oppmerksom pä sin egen nese. Speilet forteiler henne at den kan virke storre eller «litt mindre» avhengig av frisyren: «Det var faktisknoksä trist med den nesen. Hun skjov den oppover med pekefingeren og provde hvordan det hadde vasrt ä ha oppstoppernese» (238f). Og hun noterer seg venninnen Mathildes taushet när hun selv omtaler nesen sin. Det er den störe nesen som gjor at hun bestandig kjenner lukter, forklarer Herdis. Mathilde sier nemlig ikke at «du har en aldeles passelig nese»; hun sier «ingen ting, ikke skyggen av en motsigelse» (1971, 70). Ved en annen anledning tegner Herdis seg selv: «en lang tynn stake med lang nese, dansende ballert i en krets av yndige smäpiker med nesten ingen nese» (86). Denne passasjen er endret fra novellen «Har du skrevet til Julia» i Stoppested (1953). Der danser Herdis «i en krets av smä, yndige buttede smäpiker» (139). Sammen med det störe, rode häret er nesen og den jodiske arven den basrer bud om, med pä ä bekrefte Herdis' folelse av ä vasre annerledes i norsk-norske omgivelser.
Horselsinntrykk knyttes ogsä til familien Kern, sasrlig latteren. Det gjelder Franziskas latter, som veksler mellom ä virke lykkelig, om og kjolig, Davids glade latter, sä lenge han er frisk, og Rakel og Fannys latter, som sprer en atmosfasre av fest. Musikken er ög viktig. Franziska er en kyndig pianist, og det er piano i besteforeldrenes hjem. Samlet er inntryk-ket at Kern-familien skiller seg markant fra vanlige bergensere med sine farger, lukter og lyder, og at dette preger Herdis' oppfatning av sin livsverden.
ANTISEMITTISME OG UNDERGANGSTRUSSEL
Det er fä episoder i Musikkfra en blä brenn og Ved neste nymäne som vitner om tidens anti-semittisme. Men de fins, som när en nyrik spekulantfrue kommenterer Franziskas «jodeblod». Anledningen er at Franziska motsetter seg at hennes nye samboer, Elias Rachlev,
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
f" Idunn
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 103
skal begynne á spekulere og sette sin solide formue pá spill:
Men du-u-u Franziska, hvinte fru Thiele. - Er det ikke sá at du har j0deblod i deg? Og J0dene skal jo vasre sá ramme etter penger? [... ] Ja du má ikke misforstá meg - jeg beundrer det - jeg beundrer altsá folk som er flinke tilátjenepenger! - Sádumáikketro jegharnoeimotjodene - tvert imot -
Franziska svarer med «en underlig metallklang i stemmen» (1960, 220).
Fru Thieles utsagn illustrerer selvsagt hvordan gjengse fordommer mot joder kunne kolporteres, mens antisemittisme ble benektet. Mer ápent er det om den sammenstimlin-gen av unger «i bevegelse rundt en rullestol» ute pá gaten som Herdis oppdager en gang, skyldes antisemittisme. Men synet av bestefaren som triller den syke David, omgitt av unger, fár henne til á romme unna, skamfull og uten á gi seg til kjenne (1971, 64). Det skal ogsá noteres at den jodiske arven kan knyttes til folelsen av á vasre forlatt av Gud. Ved en anledning, etter at David er blitt syk, forekommer denne dialogen mellom Rakel og Herdis: «-Herdis? Vet du - jeg tror - at kanskje dette med David er en straff som Gud har sendt over oss. -Hva skulle han straffe? -A. Det er mange ting det. Som vi fortjener straff for, i várres familie.» Og Rakel fortviler fordi hun selv tviler og ikke kan hjelpe David til «á tro pá Gud»: «A, denne tvilen, tvilen, tvilen!» (1960, 202).
Den verste episoden for Herdis forekommer en gang Elias, som hun har fátt et nasrt for-hold til, gár los pá bestefaren. Simon Kerns situasjon er meget vanskelig etter at han har veert arrestert, og han oppsoker gjerne datteren og fár kaffe hos henne. Elias, som er perio-dedranker, drikker med noen venner; de snakker om krigen, torpederingen av norské skip og spioner, og Elias slár til mot svigerfaren:
Se og kom deg ut! Ut avmitt hus, sier jeg! Og vis ikke jodefjeset ditt her mer --- Han apte etter Pappa Simons stemme i en ondskap som fikk folk til á kaldsvette: - Har du kaffi, Franziska, jeg er syk etter en dráppe kaffi - med sukker. Sukkerl Ha ha! Menjegskaljaggugidegfco^žjeg, din satans fordomte špion -(1971,14).
Herdis ser bestefarens «loslitte elendighet» da moren, med et angstfullt ansikt, folger ham ut:
Men hun kunne ikke gjore noe. Hun kunne ikke engang grate. Hun var ikke til, uten som et smertefullt ekko. Hun eksisterte ikke - ikke engang for seg selv.
Moren [... ] hadde lagt armen om skuldrene til Herdis, kanskje uten á vite det selv. Det pleide vasre godt. Ná kjentes det tungt. Som en mork byrde. (15)
Báde nár dette skjer og siden, nár Herdis husker episoden, knyter det seg underlig i magen hennes. Hun er tilskuer til hendelsen, men hun inkorporerer ogsá bestefarens skam og morens fortvilelse. Det dreier seg om en momentan opplevelse av bandet til bestefaren og hans jodiske identitet som et vilkár for egen eksistens, men ogsá som «en mork byrde».
I en sentral scene i Musikkfra en blä brenn faller Herdis som liten i en bronn, men krav-ler seg opp igjen. Scenen har vasrt tolket pá ulikt vis, sasrlig som et bilde pá den fristeisen
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | iifiiiiii
104      TORILL STEINFELD
musikken og det estetiske kan by et menneske som Herdis. Torborg Nedreaas kommenterte dette selv i et intervju om romanen:
Kjernetanken ligger allerede i forste kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordromt menneskes evne til ä klare seg. Vi foler oss alle trukket mot Bronnen. Det er akkurat som en undergangslengsel ---men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilboyelighet til ä dette i bronner. Men vi har ogsäen voldsomlivsvilje... til äklatre opp igjen. (Nag 1961,10)
Ved en annen anledning sier hun: «Jeg Wir nodt til á komme med en tredje [bok], selv om jeg er imot trilogier [...] Men Herdis gár i brennen. Det skal ende slik. Det vet ikke hun, men det vet leseren» (Ronning og Vesaas 1979, 25).
Det er fristende á sammenlikne bronnscenen og scenen med bestefaren. Begge hendel-sene oppleves som en trussel mot Herdis' eksistens, men selv om bronnulykken er fysisk farligere, er dette en isolert hendelse som hun selv redder seg ut av. Den andre hendelsen bunner der imot i fordommer og fremmedfrykt som hun er helt hj elpelos overfor. Skal Herdis ende «i brennen», er det derfor etter mitt syn ikke opplagt at det er musikken, drorn-men og undergangslengselen som vil sende henne dit. For Herdis' páfallende sterke reak-sjon da Elias angriper bestefaren - «Hun eksisterte ikke - ikke engang for seg selv» -, utfor-drer tekstens realisme og aktiverer en uro hos leseren som má skyldes spenningen mellom beretningens tid og sprákhandlingens tid. Herdis-romanene ble jo skrevet og lest etter at «millioner» hadde endt sitt liv i «en forbrenningsovn etter pinsler som vár fantasi ikke er ond nok til á gi oss forestilling om» (Nedreaas 1955, 30). Slik sett kan den folelsen av eksis-tensopphor som fortelleren páforer Herdis, og den brennen hennes forfatter vil styrte henne ned i, minne en om Nedreaas' metafor for folkemordet: «den Morke Bunns svovel-dampende virkelighet» (30). Dermed ikke sagt at leseren «vet» at Herdis mä gá i brennen, og forfatteren unnlot jo á komme med et tredje bind.
TORBORG NEDREAAS' REALISME
I en anmeldelse av Cora Sandels Figurer pä merk bunn drofter Torborg Nedreaas Sandels karakterskil dring:
Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak á finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjore. Enhver annen synsvinkel kan läge dyktig tegnete typer - men aldri diktning. (Nedreaas 1955,31)
Lykkes dikteren, engasjeres ogsä leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «fa og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhánden fár sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem pá vár egen hud» (31). Den siste metaforen gjentas ved flere anledninger; den brukes bl.a. om Dostojevskijs karakterer: «en kjenner pusten av samtlige» (Nag 2009; Ronning og Vesaas 1979, 21).
I forlengelse av dette argumentet om á levendegjore det egne og á la en (fiktiv) annen rykke innpá seg - altsá en variant av det klassiske dannelsesargumentet om selvoverskri-
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
Í" Idunn
ED DA | ARGANG 106 | NR. 2-2019 105
delse og vekselvirkningen mellom det egne og det fremmede -, forsvarer Torborg Nedreaas realismen som dikterisk metode mot en modernistisk kritikk i Sandel-anmeldelsen. Igjen fokuseres det pa karakterene. Symbolikk kan nemlig «ikle seg realistisk kledebon»; i de «lette og hverdagslige linjene» i det sandelske pensjonats «menneskemonster glimter det av symbolske momenter [...] suverent smeltet inn i selve de sma realistiske fenomener som setter hver av karakterenes skjebneprofil i relieff for oss» (Nedreaas 1955, 31). Med andre ord synes Nedreaas a awise motsetningen mellom det mimetiske og det tekstuelle i fram-stillingen av litterasre karakterer og, mer overordnet, tendensen til a polarisere mellom sprakets referensialitet og dets poetiske funksjon. Droftingen av forholdet mellom det symbolske og det realistiske bor derfor tolkes som utsagn om det litterasre universets bevege-lighet og de litterasre karakterenes forankring i samspillet mellom levd liv, tekstens struk-turer og meningstetthet og leseakten.
Bruker vi denne argumentasjonen pa framstillingen av familien Kern, er det mer ved karakterene enn det som kan leses som en fiksjonalisert framstilling med referanse til med-lemmer av Nedreaas' egen morsslekt, og ogsa mer enn det som kan fortolkes i lys av jode-nes historie i Bergen. Det ma ogsa tas hoyde for hvordan «symbolske momenter» som er «smeltet inn i selve de sma realistiske fenomener», basrer bud om den jodiske diaspora generelt og om omkostningene ved «blandete» ekteskap, bade for dem det gjaldt og for etterkommerne. Sarah Goldapffels rodme nar det snakkes om arv og familie, Franziska som sa gjerne vil bli kjent med sine awisende besteforeldre, Rakels savn av Gudstro, og Herdis' foregripelse av den undergangen hennes forfatter planla for henne, er eksempler pa slike meningsmettede «sma» hendelser som er lokale innenfor tekstuniverset, men som samtidig apner for langt mer vidtrekkende forestillinger om jodisk liv og assimilasjon.
Et pafallende trekk ved Torborg Nedreaas' mate a skildre sine jodiske og «halvjodiske» karakterer pa, er at hun bade drar veksler pa utbredte forestillinger om joder og utfordrer antisemittiske fordommer. David-skikkelsen synes for eksempel a savne biografisk fore-legg. Han framstilles som klokkehandler, har et jodisk navn og utsettes for foraktfull omtale. Men David er ogsa en sarbar kunstnersjel: musikalsk, folsom og med stor innlevel-sesevne.
Noe tilsvarende gjelder for ekteparet Goldapffel. Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikkfra en bid bronn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jalerier» (Ronning og Vesaas 1979, 24; Modal 1976, 93). Og jobbetidens kyniske spekulasjonsmiljo far relativt stor plass i romanen. Men det er Herdis' norsk-norske far og hans svoger som blir spekulanter under krigen, og ikke det velstaende jodiske kjopmannsekteparet Goldapffel. Og det er Herdis' «halvjodiske» mor som forhindrer at Elias Rachlevs spekulantvenner far lokket ham med pa spekulasjoner nar han er beruset. Franziska er glad i penger og har selv opplevd suit, sier hun, men hun onsker trygghet og ingen million - ikke mer enn «at jeg tor kle meg skikkelig, og lage god mat» (1960, 221). I dette tekstuniverset er altsa krigsspekulasjonen og den kynisme, gradighet og vulgaritet som var knyttet til den nye pengestrommen, et norsk-norsk fenomen.
Det er ogsa verd a notere seg at mens ekteparet Zuckerman forlot Bergen i 1908, har Torborg Nedreaas latt ekteparet Goldapffel bli vasrende i byen. Hun lar dem heller ikke miste sin forretning i bybrannen i 1916, slik Zuckermans gjorde. Grunnen er trolig at hun ville gi et eksempel pa solid og kultivert jodisk borgerskap som kontrast til spekulantmil-
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | iifiiiiii
106      TORILL STEINFELD
joet og det forsofne bergenske borgerskapet som Elias-skikkelsen representerer. At hun lar Goldapffels omgás Simon Kern med familie, er ogsá bemerkelsesverdig. Med dette grepet fár hun styrket skildringen av Herdis' jodiske familiebánd og jodisk kultur pá norsk grunn.
Herdis har bare én jodisk besteforelder. Men den jodiske tilknytningen har merket henne. Hun overváker sin egen nese, sammenligner seg med norsk-norske jenter og prover á skille lukten av ulike mennesker. Hun opplever farmorens og Elias' antisemittiske utbrudd; hun horer bestefaren bli omtalt som «Joden Kern», og hun fár fole pá egen feighet fordi hun rommer unna ham og David pá gaten. Hun overhorer ogsá samtaler om awi-sende jodiske slektninger. Tanken om at morens fetter Kiewe kan dukke opp igjen og vil gifte seg med henne, kan derfor leses som en fantasi om á hele de sárene som besteforeldre-nes ekteskap har medfort, báde for dem selv og andre. Men teksten lar ikke leseren betvile at Kiewe er dod. At Herdis foler seg spesiell og ofte alene, kan rett nok skyldes flere forhold: en sosial mellomposisjon mens foreldrene var gift, foreldrenes skilsmisse, forholdet til mořen, egen sensibilitet, fantasi og musikalitet mm. Men det er vanskelig á tro annet enn at denně folelsen ogsá bunner i erfaringer knyttet til det á tilhore en «Wandet» familie.
MUSIKK FRA EN BLÄ BR0NN OG DEN ANTISEMITTISKE B0LGEN
Musikkfra en blä brenn utkom hosten 1960. Det forhold at Herdis forst ná utstyres med en jodisk slektsbakgrunn, kan rimeligvis langt pá vei forklares med reaksjonene pá den antisemittiske bolgen om vinteren.
Den antisemittiske bolgen startet da den gjenreiste Synagogen i Köln ble tilgriset med hakekors og innskriften «Deutsche fordern Juden raus» julenatten 1959. Forbloffende raskt ble det registrert en mengde liknende hendelser rettet mot synagoger, jodiske gravplasser, boliger og bygg eid av joder, samt enkeltjoder i mange land pá flere kontinenter, inkludert de nordiske (Mendelsohn 1987, bd. 2, 366f; Bachner 1999,136f; Johansen 2006,43f). Hendel-sene vakte stor internasjonal oppmerksomhet og utloste omfattende pressedebatter om nazisme og antisemittisme. Den internasjonale glemsel- og taushetskulturen som hadde rádd om Holocaust siden 1945, slo omsider sprekker (Reitan 2015,59). I Norge gavFriheten, som Nedreaas jo leste, hendelsene en utforlig dekning, og ogsá andre aviser kom med mange rapporter og kommentarartikler. Eksempelvis kritiserte Johan Borgen myndighe-tene for á bagatellisere «de uhyggelige tegn pá nye jodeforfolgelser». Overvákingspolitiets sjef, Asbjorn Bryhn, hadde da uttalt at «Nynazistisk virksomhet har man ikke oppdaget spor av» og «antisemittisme har her i landet aldri vasrt noe egentlig problem» (Borgen 1960a og b). Ogsá andre hendelser dette áret styrket interessen for jodeforfolgelsene, som ápningen av Anne Frank-huset i Amsterdam, at Adolph Eichmann ble fanget i Argentina og fraktet til Israel i mai, og den internasjonale suksessen til Erwin Leisers dokumentarfilm Den blodiga tiden (Mein Kampf/ Sannheten om hakekorset), som hadde premiere i april.
Det var et sentralt krav i den motstand de antisemittiske aksjonene motte, at man ikke matte glemme, men forholde seg aktivt og kritisk til fortiden og fá fram viten om jodisk historie og om Holocaust. I Vest-Tyskland startet oppgjoret med nazitiden for alvor dette áret, og báde i FN og i flere land ble det tatt initiativ for á utforme konvensjoner og lovbe-stemmelser mot rasisme og antisemittisme. Ogsá 1960-áras radikale studentbevegelse med sin sterke interesse for fascismeteori og antirasisme, kan spores tilbake til 1960, sasrlig i
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
Í" Idunn
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 107
Vest-Tyskland. Det ble bl.a. krevd lasrestoler i jodisk historie. I flere land ble det satt sokelys pä utdanningssektoren som viktig i innsatsen mot nazisme/nynazisme og antisemittisme.
Torborg Nedreaas deltok selv i debatten om den antisemittiske böigen med radiokäseriet «Ved en grense», som hun holdt den 16. Januar. Her bruker hun refleksjoner over det ä reise og krysse grenser til ä ta et oppgjor med dem som mener at nazitiden bor glemmes. Hun knytter direkte an til hendelsene i Vest-Tyskland när hun bereiter om en samtale med en ung norsk mann pä en togtur til Porsgrunn; han beklaget at Hitler ikke fikk utryddet alle jodene, og ville gjerne selv bidra til dette. For det signalet «som ble gitt fra Vest-Tyskland pä selve juleaften» gjor käsoren redd, men mest redd er hun «for dem som unnlater ä ta den fülle konsekvensen av det som nä skjer» (Nedreaas 1967, 54). Det skal noteres at mens Fri-heten noksä konsekvent framstilte antisemittisme, ny- og gammelnazisme som et vesttysk problem, tar Nedreaas opp jodehat i Norge. Her kan käseriet minne en om Adornos kjente foredrag fra november 1959: «Was bedeutet: Aufarbeitung der Vergangenheit». Adorno argumenterte mot tendensen til ä glemme nazitiden og jodeutryddelsen og hevdet at nazis-mens etterliv innenfor demokratiske samfunn var mer truende enn fascistiske trusler som rettet seg mot demokratiske samfunn (Adorno 1977). När Nedreaas lofter fram en tilsynela-tende dagligdags opplevelse i käseriet og deretter plasserer Herdis i en «blandet» familie, bidrar hun til dette oppgjoret med glemselskulturen. For det var en uomgjengelig del av oppgjoret med nazismen ä inkludere jodene i en kollektiv bevissthet om samfunnet.
Den antisemittiske böigen mä ha vasrt en drivkraft bak utformingen av Musikkfra en blä brenn. Mer komplisert er det ä vurdere effekten av romanen som spräkhandling. Gär vi til anmeldelsene i 1960, nevner flere Franziska og hennes familie: «morens fargerike og temperamentsfulle familie» (Vetlesen 1960); «moren er et spül levende, varmt menneske fra et underlig (sie!) kosmopolitiskmiljo» (Holm 1960). Men bare et par anmeldere nevner hennes jodiske bakgrunn: «den tysk-norske sigoyner-jodinnen Franziska» (Brogger 1960); «hun har bäde jodiskblod og strileblod i sine ärer» (Eggen 1960); «Sasrlig er medlemmene av morens jodiske familie skildret med liv og varme» (Nettum 1960). Og som den eneste nevner Arne Hannevik kortfattet fremmedfolelsen: «Morens familie er av tysk, jodisk her-komst og foler seg ikke helt hjemme i de bergenske omgivelser»; «Den harde morfaren» har «brutt med jodedommen» (1960). Mer typisk er omtaler som roser barndomsskildringen og allmenngjor tematikken, eksempelvis at romanen «sier noe vesentlig om barnesjelen og om menneskehjertets uforlignelige barndom» (pch, Tidens Krav, 1960). Selv bergensan-melderen Olav Simonnass, som hevder at Nedreaas behandler sitt stoff med «selvopplevel-sens glod, smerte og befrielse», tier om Herdis' jodiske familiebakgrunn (1960). Det samme gjelder en sä politisk observant anmelder som Erna Ofstad, magister i litteraturhis-torie og moralfilosofen Harald Ofstads ektefelle (1960). At Torborg Nedreaas selv i et inter-vju i Friheten i januar 1961 kunne hevde at hun skrev om «et miljo som er meget alminnelig - die untere Mittelstand» (Nag 1961), kan tyde pä at hun ogsä selv snart var innstilt pä ä nedtone at romanen tar opp jodisk assimilasjon og antisemittisme.
Jeg har ikke annen forklaring pä anmeldernes taushet enn at det var liten interesse for jodisk historie fram til 1960-ärene, at det etter krigen fantes en vegring mot ä hefte merkelap-pen jodisk pä mennesker, og at det var et litteraturvitenskapelig dogme at god litteratur tar opp allmenne tema og hever seg over det sasrlige, det lokale, det marginale. Hvorvidt Torborg Nedreaas' egen bemerkning skyldtes onsket om en bredest mulig leserkrets, om den bor tol-
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • r'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H
108      TORILL STEINFELD
kes som en framheving av klasseperspektivet i romanen, i trád med hennes politiske stásted, eller om den antisemittiske böigen hadde intensivert en slags «postmemorial» uro som hun snart provde á dempe, tar jeg ikke stilling til. Men blant annet med tanke pá hennes tidligere skarpe avisartikler om behandlingen av joder etter krigen, i anledning opprettelsen av staten Israel og Exodus-affasren, og hennes pástand om at hun folte seg «sterkt knyttet til» den jodiske del av familien, er jeg fristet til á tro at hun her lot sin kommunistiske ortodoksi trumfe «Herdis og hennes jalerier» (Nedreaas 1947 og 1948; Holen 1976,13). Kanskje har ogsá den ambivalensen som etter min erfaring ofte er knyttet til det á tilhore en «Wandet» familie, gjort at hun fant det klokest og enklest á nedtone den fortellingen om jodisk assimilasjon som hun leverer i Herdis-romanene, nár hun uttalte seg om dem? Uansett er det bemerkelsesver-dig at det er slik diskrepans mellom det romanene utsier og det forfatteren siden hevder om dem i flere intervjuer. Men dette tilsier jo ikke at vár tids lesere skal overse framstillingen av det norsk-jodiske kulturmotet i Musikk fra en blä brenn og Ved neste nymäne.
LITTERATUR ANMELDELSER3
Brogger, Niels Chr. 1960. «Ny Torborg Nedreaas». Nationen 05.11.1960.
Eggen, Egil. 1960. «Musikk fra enblabronn». Frisprog 05.11.1960.
Hannevik, Arne. 1960. «O ungdoms smerte - og fryd». Verdens Gang 15.11.1960.
Holm, Laila. 1960. «En reise tilbake i tiden». Fremtiden. lulen 1960.
Nettum, RolfNyboe. 1960. «Skilsmissebarn». Aflenposten. Aftenutg. 14.11.1960.
Oftstad, Erna. 1960. «Musikk fra en blä bronn». Bergens Tidende 10.11.1960.
pch. 1960. «To romaner av kvinner». Tidens Krav 28.10.1960.
Riisoen, Sverre. 1960. «0rnenese og duehjerte». Morgenavisen 18.11.1960.
Simonnass, Olav. 1960. «Stor roman av Torborg Nedreaas». Bergens Arbeiderblad 08.11.1960.
Vetlesen, Vesla. 1960. «Musikk fra enblabronn». Sorlandet 04.11.1960.
ANNEN LITTERATUR
Adorno, Theodor. 1977. «Was bedeutet. Aufarbeitung der Vergangenheit» [1959]. I Gesammelte Schriften 10.2. Kulturkritik und Gesellschaft II: Eingriffe. Stichworte. Anhang, 555-572. Frankfurt/ Main: Suhrkamp. https://signale.cornell.edu/text/was-bedeutet-aufarbeitung-der-vergangenheit
Bachner, Henrik. 1999. Äterkomsten. Antisemitism i Sverige efter 1945. Stockholm: Natur och Kultur.
Borgen, lohan. 1960a. «Overvakerne vare». Dagbladet 12.01.1960. https://www.nb.no/items/ a431 eea34d58ac Ib3fa21 ed9b832eb2e?page= 1 &searchText=
—. 1960b. «Vuggesang for nordmenn». Dagbladet 02.02.1960. https://www.nb.no/items/ a5el 81 a41328eba88a5fcc83828e5bb7?page= 1 &searchText=
Bull, Edvard. 1981. «Skjonnlitteraturen som sosialhistorisk kilde» [1977]. I Retten til enfortid. Sosialhistoriske artikler, 102-117. Oslo: Universitetsforlaget.
«Den nye spionsak». 1917. Bergens Tidende 28.08.1917. https://www.nb.no/items/ 5ca4080480416a2fd61 cl 3792c2c7c72?page=3&searchText=
Digitalarkivet. https://www.digitalarkivet.no
Ebbestad-Hansen, lan-Erik 2017. «Om antisemittismens vesen». Klassekampen 23.03.2017.
3.   Oversikt i Gitlestad 1987. Et par anmeldelser savnes i bibliografien.
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/).
Í" Idunn
EDDA I ARG AN G 106 | NR. 2-2019 109
Gitlestad, Unn Ingvild. 1987. Torborg Nedreaas. En bibliografi. Hovedfagsoppgave. Oslo: Statens bibliotekhogskole.
Greve, Tim. 1982. Spionjakt i Norge. Norsk overväkingstjeneste i tidenfor 1940. Oslo: Aschehoug. Heiland, Amund. 1916. Topografisk-statistisk beskrivelse over Bergen. Bind 13.2. avNorges land ogfolk.
Kristiania: Aschehoug. Hirsch, Marianne. 2008. «The Generation of Postmemory». Poetics Today 29 (1): 103-128. Holen, Odd Johan. 1976. «Famiiiens rode far fyller 70 är». (Intervju med Torborg Nedreaas). Bergens Tidende
12.11.1976. https://www.nb.no/items/ca703de0375f83e8b4f370dc4239f4aO?page=0&searchText= Iddeng, Jon. W. 2005. «Litteratur som historisk kilde». Historisk tidsskrift (3): 429-452. Iversen, Irene. 1990. «Gar Herdis i bronnen? Torborg Nedreaas (1906-1987)». I Norsk kvinnelitteratur-
historie, redigert av Irene Engelstad mfl., bind 3, 1940-1980, 118-126. Oslo: Pax forlag. Johansen, Karl-Egil. 2006. «'Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde - haldninga til jodane og Israel i
norsk presse 1945-1967». Historisk tidsskrift (1): 25-56. Mendelsohn, Oskar. 1986-1987. Jodenes historie i Norge gjennom 300 är, bind 1: 1660-1940 (1969, 2.
utgave 1987), bind 2: 1940-1985 (1986). Oslo: Universitetsforlaget. Modal, Bitten (red.). 1976. Nordens svale. Festskrift til Torborg Nedreaas pä 70-ärsdagen 13. november
1976. Oslo: Aschehoug.
Nag, Martin. 1961. «De vidunderligste tingene i livet er brannfarlige sier Torborg Nedreaas, og mener et
verk har tendens nár det er uavkortet asrlig». Friheten 27.01.1961. https://www.nb.no/items/
6a8a84a8519e6ad5f8651b3a46243aee?page=9&searchText= —. 2009. «Myten om Torborg Nedreaas ...... Friheten, nr. 20. http://nkpmn.org/tekstarkiv/tekster/
NagTorborg.html Nedreaas, Torborg. 1947a. «Bare joder». Verdens Gang 12.09.1947. —. 1947b. «Bare joder. Svar til Finn Bo». Verdens Gang 17.09.1947. —. 1948. «Palestina og vi». Friheten 31.05.1948. https://www.nb.no/items/
701c6cl4a43857c9d66f002f92afc9af?page=l&searchText= —. 1950. Trylleglasset. Oslo: Aschehoug. —. 1952. De varme hendene. Oslo: Aschehoug. —. 1953. Stoppested. Oslo: Aschehoug.
—. 1955. «Figurer pamorkbunn». Cora Sandel 20. desember 1880-20. desember 1955. Sasrnummer av
Kvinnen og Tiden, 30-33. —. 1960. Musikk fra en blä bronn. Oslo: Aschehoug.
—. 1967. «Ved en grense. 16/1 1960». I Ytringer i det blä, 49-55. Oslo: Aschehoug. —. 1971. Ved neste nymäne. Oslo: Aschehoug.
Reitan, Jon. 2015. Moter med Holocaust. Norské perspektiv pä tilintetgjorelsens historie. PhD-avhandling.
NTNU. http://falstadsenteret.no/forskning/ph-d-avhandlinger/moter-med-holocaust-norske-
perspektiver-pa-tilintetgjorelsens-historiekultur/ Rothlauf, Gertraud. 2009. Vom Schtetlzum Polarkreis. Juden und Judentum in der norwegischen Literatur.
Wien. http://othes.univie.ac.at/7021/l/2009-09-28_6925001.pdf Ronning, Helge og Halldis Moren Vesaas. 1979. «To ting har man ikke lov til á vasre: kjedelig eller
sentimental». Intervju. Samtiden (3): 19-26. Sebak, Per Kristián. 2008. «...vi blir neppe nogensinde mange her». Joder i Bergen 1851-1945. Bergen:
Vigmostad og Bjorke.
Sebald, W.G. 2002. «A Natural History of Destruction*. The New Yorker, 04.11.2002, 66-77. Steinfeld, Torill. 1983. «'Sa motte piken en snili heks'. Kvinneligheten som tematisk storrelse i Torborg
Nedreaas' roman 'Musikkfra en blá bronn». Vinduet (2): 50-60. Syéd, Grethe Fatima. 2016. «Reflektert realisme». Edda (1): 17-34. DOI: 10.18261/issn.l500-1989-2016-
01-03
This article is downloaded from www.idunn.no. © 2019 Author(s).
This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 • t'. tj
License (http://creativecommons.Org/licenses/by-nc/4.0/). | HzH^H