Resepsjonen av norsk litteratur har vært av stor betydning for tsjekkisk kulturhistorie. Mitt innlegg undersøker ikonisitet og visuell retorikk som en del av litterær representasjon og resepsjon. I totalitære politiske regimer ble noen av utgivelsene, også gjennom deres illustrasjoner og bokomslag, til signaler som henviste til «alternative» etiske verdier og antydet politisk motstand mot establishment. Hvilke emosjonelle og kognitive prinsipper ble aktivisert ved illustrasjoner av M. Florian, J. Konupek, M. Fulin og O. Bouda – var det identifikasjon, ironi, patos, eller mytologisering av bestemte aspekter ved norsk litteratur? Illustrasjonene og bokomslagene fra perioden 1920 – 1990 framstiller en metaforisk, metonymisk, eller på annet vis tropologisk representasjon. Jeg vil fokusere på de betydeligste tsjekkiske kunstnere og malere som formidlet Undsets, Duuns og Vesaas´ romaner, Gaarders barnebøker og Karel Capeks reiseskildring om Norge (1936). Teoretisk utgangspunkt for det ikoniske aspektet støtter seg til R. Jakobsons kommunikasjonsteori og U. Ecos semiotikk.